Jesus gjorde krav på å være likestilt med Gud når det gjaldt å utføre en gjerning som var like hellig og av samme karakter som den Gud i himmelen er opptatt med. Men fariseerne ble enda mer opphisset. Etter deres mening hadde han ikke bare brutt loven, men ved å kalle Gud “sin egen far” hadde han erklært at han var lik Gud. SH 145.3
Hele jødefolket kalte Gud sin far. Derfor ville de ikke ha blitt så forbitret hvis Kristus hadde fremstilt seg som en som stod i samme stilling som dem overfor Gud. Men de anklaget ham for gudsbespottelse, og viste dermed at de forstod at han la noe helt spesielt i dette kravet. SH 145.4
Kristi motstandere hadde ingen argumenter mot disse sannhetene som rammet deres samvittighet. De kunne bare henvise til sine skikker og tradisjoner som virket svake og tomme sammenlignet med de utsagn Jesus hadde hentet fra Guds ord og fra naturens uopphørlige kretsløp. Hvis rabbinerne hadde ønsket å få lys, ville de vært klar over at Jesus talte sant. Men de gikk utenom det han sa om sabbaten. I stedet prøvde de å hisse til harme mot ham fordi han gjorde krav på å være lik Gud. SH 145.5
Rådsherrenes raseri kjente ingen grenser. Om ikke prestene og rabbinerne hadde fryktet for folket, ville de ha drept Jesus på stedet. Men folkestemningen var helt på hans side. Mange erkjente at Jesus hadde helbredet dem for deres sykdommer og trøstet dem i deres sorger, og de mente at det var helt på sin plass at han helbredet den syke mannen ved Betesda. Foreløpig var lederne derfor nødt til å legge bånd på sitt hat. SH 145.6