For mange er den skjebnen som rammet døperen Johannes, et dypt mysterium. De undrer seg over hvorfor han skulle overlates til å vansmekte og dø i et fengsel. Vårt menneskelige syn kan ikke trenge igjennom dette forsynets dunkle mysterium. Men det kan aldri svekke vår tillit til Gud, når vi tenker på at Johannes bare fikk del i Kristi lidelser. Alle som følger Kristus, vil bære en offerkrans. De vil sikkert bli misforstått av selviske mennesker og gjort til et mål for Satans heftige angrep. Hans rike er opprettet for å tilintetgjøre dette selvoppofrelsens prinsipp, og han vil kjempe mot det hvor som helst det fremtrer. SH 160.1
Johannes' barndom, ungdom og manndomsår var preget av fasthet og moralsk styrke. Da røsten hans hørtes i ødemarken: “Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette!”9 fryktet Satan for sitt rikes sikkerhet. Syndens heslighet ble fremstilt på en slik måte at tilhørerne skalv, og den makt Satan hadde hatt over mange, ble brutt. Han hadde vært utrettelig i sine anstrengelser for å lede Johannes bort fra et liv i uforbeholden overgivelse til Gud, men det hadde ikke lykkes. Han hadde heller ikke maktet å vinne seier over Jesus. Under fristelsen i ødemarken hadde Satan lidd nederlag. Derfor var han rasende. Nå bestemte han seg for å føre sorg over Jesus ved å knuse Johannes. Denne ene som han ikke kunne forlede til synd, ville han påføre lidelse. SH 160.2
Jesus grep ikke inn for å utfri sin tjener. Han visste at Johannes ville holde ut i prøven. Med glede ville han ha kommet til Johannes for å lyse opp i det mørke fangehullet med sitt eget nærvær. Men han måtte ikke overgi seg i fiendens hender og sette sin egen virksomhet i fare. Med glede ville han ha utfridd sin trofaste tjener. Men av hensyn til tusener som i kommende tider måtte gå fra fengsel til død, skulle Johannes drikke martyrens beger. Når Jesu etterfølgere måtte vansmekte i ensomme celler eller omkomme ved sverd, når de ble ført til pinebenken eller til bålet, tilsynelatende forlatt av Gud og mennesker - ville de finne styrke i å tenke på døperen Johannes. Hans troskap hadde Kristus selv vitnet om. Likevel måtte han gå gjennom en lignende erfaring. SH 160.3
Satan fikk lov til å avbryte livsløpet for Herrens budbringer. Men det livet som “er skjult med Kristus i Gud”, 10 kunne ødeleggeren ikke ta. Han jublet over at han hadde ført sorg over Jesus, men han hadde ikke klart å vinne seier over Johannes. Selve døden hadde bare for alltid brakt ham utenfor fristelsens makt. I denne striden åpenbarte Satan sin sanne natur. Universet var vitne til hvordan han viste sitt fiendskap mot Gud og mennesker. SH 160.4
Selv om Johannes ikke fikk oppleve noen mirakuløs utfrielse, var han ikke forlatt. Han var alltid omgitt av engler fra himmelen som forklarte ham betydningen av profetiene om Kristus og Skriftens dyrebare løfter. De ble til styrke for ham, på samme måte som de skulle være Guds folks styrke i kommende tider. Både døperen Johannes og alle som skulle komme etter ham, har fått denne forsikring: “Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”11 SH 160.5
Gud leder aldri sine barn annerledes enn de selv ville velge å bli ledet hvis de kunne se enden fra begynnelsen, og oppdage den store hensikt de fullfører som hans medarbeidere. Hverken Enok som ble bortrykket til himmelen, eller Elia som ble tatt opp i en ildvogn, var større eller mer æret enn døperen Johannes som omkom alene i et fangehull. “Dere fikk den gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.”12 Av alle de gaver som himmelen kan gi menneskene, er samfunnet med Kristus i hans lidelser den største tillit og høyeste heder. Matt 11,1-11; 14,1-11; Mark 6,17-28; Luk 7,19-28 SH 161.1