Når en rabbiner var til stede i synagogen, ventet man at han skulle holde prekenen, og hvilken som helst israelitt kunne foreta opplesning fra profetene. På denne sabbatsdagen ble Jesus oppfordret til å ta del i gudstjenesten. “Da han reiste seg for å lese fra Skriften, rakte de ham profeten Jesajas bok.” Den teksten han leste, var noe de oppfattet, som en profeti om Messias: SH 166.4
“Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.” Så rullet han bokrullen sammen og rakte den til tjeneren. Alle i synagogen stirret spent på ham. De roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn. I Jesus stod foran folket som en levende fortolker av profetiene om ham selv. Som forklaring til det han hadde lest, talte han om Messias som en hjelper for de undertrykte, en som satte fanger fri, helbredet de syke, gav de blinde syn og åpenbarte sannhetens lys for verden. Hans inntrykksfulle opptreden og den veldige betydning hans ord hadde, grep tilhørerne med en kraft som de aldri tidligere hadde opplevd. Den guddommelige innflytelsen brøt ned hver hindring. Likesom Moses så de “den usynlige”. Påvirket av Den Hellige Ånd svarte de med inderlige “amen”, og de priste og takket Herren. SH 167.1
Men da Jesus kunngjorde: “I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på,” kom de igjen plutselig til å tenke på seg selv og på de påstander han hadde kommet med. De som var israelitter og Abrahams ætlinger, var blitt fremstilt som om de var treller. De var blitt omtalt som fanger som skulle frigjøres fra det ondes makt, som om de var i mørke og behøvde sannhetens lys. Deres stolthet var blitt såret, og deres frykt var blitt vakt. Jesu ord tydet på at hans arbeid for dem ville bli noe helt forskjellig fra det de ønsket. Deres handlinger ville kanskje bli altfor nøye undersøkt. Til tross for deres pinlige nøyaktighet når det gjaldt ytre seremonier, vek de tilbake for å bli gransket av disse klare, forskende øyne. SH 167.2
Hvem er denne Jesus? spurte de. Han som hadde tillagt seg Messias’ herlighet, var sønn av en tømmermann og hadde arbeidet med sitt håndverk sammen med sin far Josef. De hadde sett ham streve opp og ned over høydedragene. De kjente brødrene og søstrene hans, og de visste om hans liv og daglige strev. De hadde sett hans utvikling fra barndom til ungdom og fra ungdom til manndom. Til tross for at hans liv hadde vært feilfritt, ville de ikke tro at det var ham løftene gjaldt. SH 167.3
Hvilken motsetning var det ikke mellom det han lærte om det nye riket, og det de hadde hørt av synagogeforstanderen! Jesus hadde ikke sagt noe om å befri dem fra romerne. De hadde hørt om hans undergjerninger, og håpet at han ville bruke sin makt til deres fordel. Men de hadde ikke sett noe som tydet på at han hadde en slik hensikt. SH 167.4
Da de åpnet døren for tvilstanker, ble de enda mer forherdet fordi de et øyeblikk var blitt bløtgjort. Satan var oppsatt på at den dagen skulle ingen blinde øyne åpnes og ingen trellbundne settes fri. Med intens energi arbeidet han på å befeste dem i vantroen. De tok ikke hensyn til tegnet de alt hadde fått da de ble grepet av en overbevisning om at det var deres forløser som talte til dem. SH 167.5
Men nå gav Jesus dem et nytt tegn på sin guddommelighet ved å åpenpare deres hemmelige tanker. Han sa til dem: “Dere vil sikkert minne meg om dette ordtaket: Lege, leg deg selv! Dere vil si: Vi har hørt om alt du har gjort i Kapernaum; gjør det samme her på ditt hjemsted!” Og han la til: “Sannelig jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted. Ja, jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Na'aman.” SH 167.6
Med denne beretning om begivenheter i profetenes liv imøtegikk Jesus tvilen hos sine tilhørere. De tjenere som Gud hadde valgt ut til en spesiell gjerning, fikk ikke lov til å virke for et hardhjertet og vantro folk. Men de som hadde et følsomt sinn og evne til å tro, ble særlig begunstiget med vitnesbyrd om hans makt gjennom profetene. I Elias dager hadde Israel veket fra Gud. De holdt fast ved sine synder og forkastet Åndens advarsler gjennom Herrens budbærere. På den måten stengte de seg selv ute fra den forbindelseslinjen som Guds velsignelse kunne nå dem gjennom. Herren gikk forbi de israelittiske hjemmene. Han fant et tilfluktssted for sin tjener i et hedensk land, hos en kvinne som ikke hørte til det utvalgte folket. Men denne kvinnen ble foretrukket fordi hun fulgte det lyset hun hadde fått. Hennes hjerte var åpent for det større lys som Gud sendte gjennom sin profet. SH 168.1
Det var av samme grunn de spedalske i Israel ble forbigått i Elisjas dager. Men Na'aman, en hedensk embetsmann, hadde vært tro i sin overbevisning om hva som var rett, og hadde følt sin store trang til hjelp. Han var i en slik tilstand at han kunne ta imot det Gud ville gi ham. Ikke bare ble han renset for sin spedalskhet, men ble også velsignet med kunnskap om den sanne Gud. SH 168.2
Vår stilling overfor Gud avhenger ikke av hvor mye lys vi har fått, men av måten vi bruker det på. Selv hedninger som velger det rette så langt de ser det, er i en gunstigere situasjon enn de som har fått stort lys og som bekjenner seg til å tjene Gud, men ringeakter lyset og lever i strid med sin bekjennelse. SH 168.3
Det Jesus sa til sine tilhørere i synagogen, rammet deres egenrettferdighet ved selve roten og gjorde det klart for dem at de hadde forlatt Gud og forspilt retten til å være hans folk. Hvert ord stakk dem som en kniv da deres virkelige tilstand ble fremholdt for dem. Nå foraktet de den troen som Jesus først hadde inspirert dem med. De ville ikke innrømme at han som var kommet fra fattigdom og ringe kår, var noe annet enn et vanlig menneske. Deres vantro førte til ondskap. Satan hadde dem i sin makt, og i forbitrelse overhøvlet de Jesus. De hadde vendt seg bort fra ham som var kommet for å helbrede og gjenopprette. Nå gav de til kjenne at de hadde den store ødeleggerens egenskaper. SH 168.4