De var uanselige og ulærde, disse fiskerne fra Galilea. Men Kristus, verdens lys, var i stand til å dyktiggjøre dem for den gjerning han hadde valgt dem til. Han ringeaktet ikke utdanning, for den er en velsignelse når den beherskes av kjærlighet til Gud og er viet til tjeneste for ham. Men han gikk forbi datidens lærde, for de var så selvsikre at de ikke hadde noen medfølelse med mennesker i nød, og kunne derfor ikke bli hans medarbeidere. I sin religiøse blindhet hadde de bare forakt til overs for tanken om å bli undervist av Kristus. SH 176.1
Jesus søker samarbeid med dem som vil være åpne kanaler som hans nåde fritt kan flyte gjennom. Alle som vil være Guds medarbeidere, må først lære ikke å stole på seg selv. Det er en forutsetning for å få del i Kristi karakter. Dette kan man ikke oppnå gjennom akademisk utdanning. Det er frukten av den visdom man bare kan få hos den guddommelige læreren. SH 176.2
Jesus valgte ulærde fiskere fordi de ikke var blitt opplært i tidens tradisjoner og feilaktige skikker. De eide naturlig dyktighet, og de var ydmyke og lærvillige. De var personer som han kunne lære opp til sin gjerning. Blant vanlige hverdagsmennesker finnes det mange som tålmodig trår livets tredemølle, og som ikke vet om de evner de har. Hvis disse evnene fikk utfolde seg, ville de heve dem opp til likestilling med de mest aktede mennesker i verden. Det skal en dyktig berøring til for å vekke disse slumrende åndsevner. Slike mennesker var det Jesus valgte som sine medarbeidere, og han gav dem den forrett å være sammen med ham selv. Aldri har verdens store personligheter hatt en slik lærer. Da disiplene stod frem etter læretiden hos Jesus, var de ikke lenger uvitende og ukultiverte. De var blitt lik ham i sinn og vesen, og folk skjønte at de hadde vært med Jesus. SH 176.3