Litt over tretti kilometer fra Kapernaum, på et høydedrag med utsikt over den vidstrakte og vakre Jisre'el-sletten, lå landsbyen Nain. Dit drog Jesus nå. Mange av disiplene og andre fulgte med ham. Langs hele veien møtte folk frem, og de lengtet etter å høre hans kjærlige og medfølende ord. De kom med sine syke for at han skulle helbrede dem. Stadig bar de på håpet om at han som utøvde en slik vidunderlig makt, ville stå frem som Israels konge. En stor folkemengde flokket seg om ham, og i glad forventning fulgte de med ham opp den steinete stien til byporten. SH 233.3
Etter som de kommer nærmere, ser de at et begravelsesfølge kommer ut gjennom porten. Sørgmodige og med langsomme skritt beveger følget seg bort mot gravstedet. På en åpen båre fremst i følget ligger den døde, og nærmest den går de sørgende som fyller luften med sine klagerop. Det synes som om hele byens befolkning har møtt frem for å vise sin aktelse for den døde og sin sympati med moren. SH 233.4
Det var en situasjon som vakte medfølelse. Den døde var sin mors eneste sønn, og hun selv var enke. Den ensomme, sørgende kvinnen fulgte sin eneste jordiske støtte og trøst til graven. “Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne.” Mens hun gikk der gråtende og likesom i blinde og ikke la merke til ham, kom han helt frem ved siden av henne og sa med mild stemme: “Gråt ikke!” Jesus ville forvandle hennes sorg til glede, men han kunne likevel ikke la være å gi uttrykk for sin medfølelse. SH 233.5
“Så gikk han bort og la hånden på båren.” Selv kontakt med døden kunne ikke påføre ham noen form for urenhet. De som bar ham, stanset, og klagingen stilnet. De to gruppene samlet seg omkring båren med forventning og håp. Her var han som hadde bannlyst sykdom og seiret over demoner. Hadde han også makt over døden? SH 234.1
Med klar og myndig røst sier han: “Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!” Denne stemmen trenger gjennom den dødes ører. Den unge mannen åpner øynene. Jesus tar ham i hånden og reiser ham opp. Blikket hans faller på henne som hadde stått gråtende ved siden av ham, og mor og sønn finner hverandre i en lykkelig omfavnelse. De som er til stede, står tause og er som tryllebundet. Alle er grepet av ærefrykt. Tause og ærbødige ble de stående en liten stund, som om de var i Guds nærhet. Så priste de Gud. “En stor profet er oppreist blant oss,” sa de, “og Gud har gjestet sitt folk.” Begravelsesfølget vendte tilbake til Nain som et triumftog. “Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.” SH 234.2
Han som stod ved siden av den sørgende moren utenfor porten til Nain, legger merke til enhver som står ved en båre og sørger. Han har medlidenhet med oss i vår sorg. Hans hjerte som elsket og følte medynk, er et hjerte med uforanderlig kjærlighet. Hans ord som gav liv til den døde, er ikke mindre virkningsfullt nå enn da det ble talt til den unge mannen fra Nain. Han sier: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord.”4 Denne makten er ikke blitt mindre i årenes løp. Den er heller ikke blitt svakere som følge av hans overstrømmende nåde som alltid er i virksomhet. For alle som tror på ham, er han fremdeles en levende frelser. SH 234.3
Jesus forvandlet denne morens sorg til glede da han gav henne sønnen tilbake. Likevel ble den unge mannen bare kalt tilbake til dette jordiske livet, til å møte dets sorger og farer, for så igjen å komme under dødens makt. Men Jesus trøster oss i vår sorg over de døde, med budskapet om et evig håp: “Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.” “Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv.”5 SH 234.4
Satan kan ikke holde de døde i sitt grep når Guds Sønn byr dem å leve. Han kan heller ikke holde et eneste menneske i åndelig død når dette mennesket i tro tar imot Kristi mektige ord. Gud sier til alle som er døde i synd: “Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde!” Dette betyr evig liv. Det var Guds ord som bød det første menneske å leve, og det var Kristi ord som gav liv til den unge mannen fra Nain: “Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!” Det gir liv til enhver som i tro tar imot det. Gud “har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike”.6 Alt dette får vi tilbud om i hans ord. Hvis vi tar imot det, har vi befrielsen. SH 234.5
“Og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere.” For når “det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid”.7 Dette er det trøstens ord han byr oss å trøste hverandre med. Matt 8,5-13; Luk 7,1-17 SH 235.1