Mens Jesus enda holdt på å undervise folket, kom disiplene med beskjed om at hans mor og hans brødre stod utenfor og gjerne ville snakke med ham. Han visste hva de hadde på hjerte, og derfor svarte han: “Hvem er min mor og mine brødre?” Så rakte han hånden ut mot disiplene og sa: “Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.” SH 239.4
Alle som i tro ville ta imot Kristus, ble forent med ham ved et bånd som var mer inderlig enn noe menneskelig slektskaps bånd. De ville bli ett med ham likesom han var ett med Faderen. At Jesu mor trodde Jesu ord og gjorde etter dem, knyttet henne nærmere til ham enn hennes naturlige slektsforhold. Jesu brødre ville ikke ha noe gagn av sin forbindelse med ham, med mindre de tok imot ham som sin personlige frelser. SH 239.5
Jesus ville hatt en sterk støtte i sin jordiske familie hvis de hadde trodd at han var sendt fra himmelen, og hadde samarbeidet med ham i å utføre Guds gjerning. Deres vantro kastet en skygge over Jesu liv på jorden. Det var en del av det bitre smertens beger som han tømte for vår skyld. SH 239.6
Guds Sønn følte meget sterkt det fiendskap som var tent i menneskers hjerter mot evangeliet, og det føltes aller verst for ham i hans eget hjem. Han selv var fylt av velvilje og kjærlighet, og han satte pris på vennlighet og hensynsfullhet i familiekretsen. Brødrene hans ville at han skulle rette seg etter deres meninger, selv om det ville ha vært fullstendig i strid med hans guddommelige misjon. De så på ham som en som trengte deres råd. De bedømte ham ut fra sitt menneskelige synspunkt, og mente at hvis han bare ville tale om slike ting som de skriftkloke og fariseerne kunne godkjenne, ville han unngå den ubehagelige strid som hans ord var årsak til. De mente at han var fra seg selv når han gjorde krav på guddommelig myndighet og refset rabbinerne for deres synder. De visste at fariseerne søkte etter en anledning til å anklage ham, og de syntes han hadde gitt dem tilstrekkelig anledning til det. SH 240.1
Med sin korte målestokk kunne de ikke lodde dybden av den oppgaven han var kommet for å utføre. Derfor kunne de ikke føle med ham i hans prøvelser. Deres simple og nedsettende ord viste at de ikke hadde noen sann oppfatning av hans natur, og de fattet ikke at det guddommelige var forent med det menneskelige. De så ham ofte sorgtung, men i stedet for å trøste, såret de ham med sin holdning og talemåte. Dette var pinefullt for hans følsomme sinn. Hans motiver ble mistolket, og hans gjerning ble ikke forstått. SH 240.2
Brødrene hans fremholdt ofte fariseernes filosofi som var forslitt og grånet av elde. De mente at de kunne belære ham som forstod all sannhet og fattet alle hemmeligheter, og de fordømte fritt og åpent det som de ikke kunne forstå. Han tok seg nær av deres motvilje, og han følte seg trett og forpint. De påstod at de trodde på Gud og mente at de stod på hans side. Men Gud var hos dem i menneskeskikkelse, uten at de kjente ham. SH 240.3
Alt dette gjorde hans vei tornefull. Misforståelsene i hans eget hjem pinte ham slik at han følte det som en lindring å komme bort. Det var ett hjem han satte stor pris på å besøke. Det var hjemmet til Lasarus, Maria og Marta. Her var det en atmosfære av tro og kjærlighet som gav ham hvile og ro. Likevel var det ingen som kunne fatte hans guddommelige misjon eller forstå den byrde han bar på menneskehetens vegne. Ofte fant han lindring først når han kunne være alene i samfunn med sin himmelske Far. SH 240.4
De som er kalt til å lide for Kristi skyld, og som må tåle misforståelse og mistillit endog i sitt eget hjem, kan finne trøst i den tanke at Jesus har gjennomgått det samme. Han har medfølelse med dem. Han vil at de skal ha fortrolig samfunn med ham, og at de skal finne trøst der hvor han selv fant den, i samfunn med Gud. SH 240.5