Jesus forsøkte ikke å hindre dem som stod i ferd med å forlate ham. Han vendte seg bare til de tolv og sa: “Vil også dere gå bort?” SH 292.3
Peter svarte med å spørre: “Herre, hvem skal vi gå til?” Og han føyde til: “Du har det evige livs ord. Og vi tror og vet at du er Guds hellige.” SH 292.4
“Hvem skal vi gå til?” Lærerne i Israel var slaver under formalisme. Fariseerne og saddukeerne lå i stadig strid med hverandre. Å forlate Jesus ville si det samme som å falle i hendene på dem som var opptatt med ritualer og seremonier, ærgjerrige personer som bare tenkte på sin egen ære. Disiplene hadde opplevd mer fred og glede siden de tok imot Jesus enn i hele sitt tidligere liv. Hvordan kunne de da vende tilbake til dem som hadde hånet og forfulgt ham som er synderes venn? De hadde lenge ventet på Messias. Nå var han kommet, og de kunne ikke gå bort fra ham og vende seg til dem som jaktet på hans liv, og som forfulgte dem fordi de var med Jesus. SH 292.5
“Hvem skal vi gå til?” Ikke bort fra Jesu undervisning om kjærlighet og barmhjertighet, til vantroens mørke og verdens ondskap. Mens Jesus ble sviktet av mange som hadde vært vitne til hans underfulle gjerninger, gav Peter uttrykk for disiplenes tro: Du er “Guds Hellige”. Selve tanken på å miste dette sjelens anker fylte dem med frykt og sorg. Å være uten en frelser var å drive omkring på et mørkt og stormfullt hav. SH 292.6
Mange av Jesu ord og handlinger virker uforståelige for mennesker med en begrenset innsikt. Men hvert ord og hver handling hadde sin bestemte hensikt i arbeidet for vår frelse. Hver detalj var beregnet på å bringe frem sitt eget resultat. Hvis vi var i stand til å forstå Kristi hensikter, ville alt vise seg å være betydningsfullt, fullkomment og i samsvar med hans misjon. SH 292.7
Selv om vi ikke nå kan fatte Guds gjerninger og hensikter, kan vi likevel fornemme hans store kjærlighet som ligger til grunn for hele hans handlemåte med menneskene. Den som lever nær Jesus, vil forstå mye av gudsfryktens hemmelighet. Han vil oppdage den barmhjertighet som kommer med irettesettelser, som prøver karakteren og bringer hjertets forsett frem i lyset. SH 293.1
Da Jesus fremholdt den prøvende sannhet som gjorde at så mange av hans etterfølgere trakk seg tilbake, visste han hva følgen av hans ord ville bli. Men han hadde et barmhjertighetens forsett å fullbyrde. Han forutså at i fristelsens stund ville hver enkelt av hans kjære disipler bli hardt prøvet. Sjeleangsten i Getsemane og når han skulle bli forrådt og korsfestet, ville bli en ytterst tung ildprøve for dem. Hvis det ikke hadde kommet noen prøve på et tidligere tidspunkt, ville mange som bare handlet ut fra selviske motiver, ha vært sammen med dem. SH 293.2
Når deres Herre ble dømt i domshallen, når folkemengden som hadde hyllet ham som sin konge, pep ham ut og spottet ham, når hopen hånet og ropte: “Korsfest ham!” og når disse egoistiske menneskene ble skuffet i sine verdslige ambisjoner, ville de oppgi sin troskap mot Jesus. Dermed ville de påføre disiplene en bitter, hjerteknugende sorg. Den ville komme i tillegg til den sorg og skuffelse de ville føle når deres egne kjæreste forhåpninger ble tilintetgjort. I denne mørke time ville eksemplet av dem som vendte seg bort fra Jesus, ha revet andre med. Jesus lot denne krisen inntreffe mens han enda var sammen med sine lojale etterfølgere og kunne styrke deres tro. SH 293.3
Hvilken medlidende frelser som i full forvissning om det som ventet ham, på en omsorgsfull måte jevnet veien for disiplene og forberedte dem for den største påkjenning og styrket dem til den avgjørende prøven! Joh 6,22-71 SH 293.4