Hos disiplene vakte Jesu ord en følelse av mistillit til dem selv. I sitt svar hadde han ikke pekt ut noen spesielt. Men Johannes begynte å undres over om han i et bestemt tilfelle hadde handlet riktig. I barnlig enfold la han saken frem for Jesus. “Mester,” sa han, “vi så en mann som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn. Vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.” SH 328.5
Jakob og Johannes mente at når de hadde hindret denne mannen, tenkte de på sin Herres ære. Nå begynte de å skjønne at de hadde tenkt mer på sin egen ære. De innrømmet sine feil og tok imot Jesu irettesettelse: “Dere skal ikke hindre ham! For den som gjør en mektig gjerning i mitt navn, vil ikke så snart tale ondt om meg.” Ingen som på noen måte viste seg vennlig mot Kristus, skulle avvises. Mange var blitt dypt grepet av hans karakter og det han utrettet, og de var i ferd med å åpne seg for ham i tro. Disiplene som ikke kunne lese de virkelige motivene, måtte være forsiktige så de ikke gjorde disse menneskene motløse. Når Jesus ikke lenger selv var iblant dem, og arbeidet ble overlatt til dem, måtte de ikke vise en trangsynt, avvisende holdning, men legge for dagen den samme vidtfavnende sympati som de hadde sett hos sin mester. SH 328.6
At en person ikke alltid svarer til våre personlige forestillinger eller meninger, gir oss ikke rett til å forby ham å arbeide for Gud. Kristus er den store lærer. Vi skal ikke dømme eller befale, men i ydmykhet skal enhver av oss sitte ved Jesu føtter og lære av ham. Hvert menneske som Gud har gjort villig til det, er en kanal som Kristus vil åpenbare sin tilgivende kjærlighet gjennom. Vi må utvise stor forsiktighet så vi ikke tar motet fra en eneste av Guds lysbærere, og på den måten hindrer de stråler som han vil la skinne i verden! SH 329.1
Ingen disippel bør vise hardhet og kulde mot en som er under Kristi dragende makt, som da Johannes forbød en annen å utføre undergjerninger i Jesu navn. Det kan føre til at han blir ledet inn på fiendens sti og går fortapt. “For ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen.” Og han føyde til: “Om hånden lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slokner. Og om foten lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre å gå halt inn til livet enn å ha begge føtter og bli kastet i helvete.” SH 329.2
Hvorfor denne alvorlige uttalelsen, og i så sterke ordelag? Fordi “Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det”.7 Skal hans disipler vise mindre omsorg for sine medmenneskers frelse enn himmelens fyrste har gjort? Hvert menneske er kjøpt for en uendelig høy pris. Derfor er det en forferdelig synd å lede et eneste menneske bort fra Kristus, slik at hans kjærlighet, ydmykelse og sjeleangst for dette menneske skal ha vært forgjeves. SH 329.3
“Ulykkelige verden hvor det er forførelser! Forførelsene må komme.” Verden er inspirert av Satan. Den vil stå imot Kristi etterfølgere og prøve å ødelegge deres tro. Men ve det menneske som bekjenner seg til Kristi navn, men likevel handler på denne måten! Vår Herre blir gjort til skamme av dem som gir seg ut for å tjene ham, men som misrepresenterer hans karakter. Mange mennesker blir bedratt og ledet inn på falske stier. SH 329.4
Hvilken som helst vane eller handling som kan lede til synd og føre vanære over Kristus, må legges av, koste hva det vil. Det som vanærer Gud, kan ikke gagne et menneske. Ingen kan eie himmelens velsignelse hvis de overtrer de evige prinsipper for det som er rett. En synd som det blir kjælt for, er tilstrekkelig til å svekke karakteren og føre andre vill. Hvis foten eller hånden må hogges av, eller et øye må fjernes for å redde legemet fra å dø, hvor mye viktigere er det da ikke at vi legger bort synd som fører død over sjelen! SH 329.5
I den rituelle gudstjenesten ble det brukt salt ved hvert offer. Som med ofringen av røkelse, viste dette at bare på grunn av Kristi rettferdighet kunne Gud godta tjenesten. Jesus hentydet til dette da han sa: “Ethvert offer skal saltes med salt.” “Ha salt i dere selv og hold fred med• hverandre.” Alle som vil fremstille seg selv “som et levende og hellig offer som er til Guds behag”, må ta imot det frelsende salt, vår frelsers rettferdighet. Da blir de “jordens salt” og motvirker det onde blant menneskene, slik som saltet bevarer fra forråtnelse.8 Men hvis saltet har mistet sin kraft, hvis det bare er en bekjennelse av gudsfrykt uten Kristi kjærlighet, er det ingen kraft til det gode. Et slikt liv kan ikke øve noen frelsende innflytelse på verden. Din energi og dyktighet i oppbyggingen av Kristi rike er avhengig av at du tar imot hans And. Du må få del i hans nåde for å kunne være en duft av liv til liv. Da vil det ikke bli noen rivalisering, ingen egenkjærlighet og ikke noe ønske om å ha den fremste plassen. Du vil ha den kjærlighet som ikke søker sitt eget, men andres beste. SH 330.1
Den angrende synder må feste blikket på “Guds lam, som bærer verdens synd”.9 Ved å betrakte Jesus blir han forvandlet. Hans frykt blir til glede, hans tvil til håp. Takknemlighet spirer frem. Steinhjertet blir knust, og en bølge av kjærlighet strømmer inn i sjelen. Kristus blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv. SH 330.2
Når vi ser Jesus, en smertenes mann, vel kjent med sorg, i arbeid for å frelse de fortapte; når vi ser ham ringeaktet, hånet og jaget fra by til by inntil hans misjon er fullført; når vi ser ham i Getsemane der han svetter store bloddråper, og på korset der han dør i angst og smerte, da vil selvet ikke lenger rope etter anerkjennelse. Når vi ser på Jesus, vil vi skamme oss over vår kulde, vår sløvhet og vår selviskhet. Vi vil være hva som helst eller ingenting så vi av hjertet kan tjene Jesus. Vi vil fryde oss over å få bære korset etter ham, og tåle prøvelser, skam eller forfølgelse for hans skyld. SH 330.3
“Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake, og ikke bare tenke på oss selv.”10 Ingen som tror på Kristus, må ringeaktes, selv om deres tro kan være svak og skrittene usikre som hos et lite barn. Ved alt det som gir oss fortrinn fremfor andre, enten det er kunnskap og dannelse, en edel karakter, kristelig oppdragelse eller erfaring, står vi i gjeld til dem som er dårligere stilt. Så langt vi makter, bør vi prøve å hjelpe dem. SH 330.4
Hvis vi er sterke, skal vi holde de svakes hender oppe. Herlighetens engler, som alltid ser den himmelske Fars ansikt, gleder seg over å kunne tjene hans små. De tar seg særskilt av dem som er svake og redde og som har mange dårlige karaktertrekk. Engler er alltid til stede der de behøves mest. De er hos dem som har de hardeste kamper å kjempe mot selvet, og som har de mest nedslående omgivelser. Kristi sanne etterfølgere vil ta del i denne tjenesten. SH 330.5
Hvis en av disse små blir fristet til å gjøre urett mot deg, er det din plikt å prøve å hjelpe ham eller henne til rette igjen. Vent ikke på at den andre skal ta det første skritt til forlik. “Hva mener dere?” sa Jesus. “Når en mann eier hundre sauer, og en av dem går seg bort, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går på leting etter den som er kommet bort? Og skulle han finne den, sannelig, da ville han glede seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke var kommet bort. Slik vil heller ikke den himmelske Far at en eneste av disse små skal gå tapt.” SH 330.6
Mens du i ydmykhet passer “deg selv, så ikke du også blir fristet”, skal du gå til den som har gjort galt, og tale “ham til rette på tomannshånd”. Før ikke skam over ham ved å blottstille hans feil for andre. Bring heller ikke vanære over Kristus ved å fortelle andre om synd eller feiltrinn hos en som bærer hans navn. Ofte må sannheten fremholdes tydelig for den som gjør feil. Han må bli hjulpet til å innse sine feil så han kan endre kurs. Men du skal ikke dømme eller fordømme. Forsøk ikke å rettferdiggjøre deg selv. Gjør alt du kan for å hjelpe ham til rette igjen. Når man skal behandle sjelens sår, er det behov for den letteste hånd og den største følsomhet. Bare den kjærlighet som kommer fra ham som led på Golgata, vil kunne hjelpe her. Bror må behandle bror med sympati og ømhet. Når det lykkes, skal du vite at du “reddet en sjel fra døden og dekket over en mengde synder”.12 SH 331.1
Men endog slike anstrengelser kan bli uten resultat. I så fall, sa Jesus, skal du “ta med deg en eller to andre”. Det kan være at den innflytelsen dere øver i fellesskap, vil gi resultater der hvor den ene mislyktes. Fordi de ikke har noen del i vanskelighetene, vil de sannsynligvis være mer upartiske. Dette vil gi deres råd større vekt hos den som har gjort feil. SH 331.2
Bare hvis han ikke vil høre på dem, skal saken legges frem for hele menigheten. Som Kristi representanter må menighetens medlemmer legge saken frem i inderlig bønn om at overtrederen må bli hjulpet til rette igjen. Den Hellige Ånd vil tale gjennom hans tjenere når de inntrengende ber den villfarne om å vende tilbake til Gud. Inspirert av Ånden sier apostelen Paulus at det er som om Gud selv formaner gjennom ham: “Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!”13 SH 331.3
Den som forkaster denne samstemmige henstillingen, har brutt det bånd som knytter ham til Kristus, og har også revet seg løs fra fellesskapet med menigheten. Fra nå av, sa Jesus, “skal han være for deg som en hedning eller en toller”. Men han må ikke betraktes som utelukket fra Guds barmhjertighet. Han må ikke bli foraktet eller forsømt av sine tidligere trosfeller, men behandles med ømhet og medfølelse, lik et av de fortapte får som Kristus fremdeles søker å bringe inn i sin fold. SH 331.4
Kristi undervisning om hvordan man skal gå frem overfor dem som begår feil, er en mer spesifikk gjentagelse av den undervisning som ble gitt til Israel gjennom Moses: “Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal tale din landsmann til rette, så du ikke for hans skyld fører synd over deg.”14 Det vil si at dersom noen forsømmer den plikten Kristus har pålagt dem: å prøve å rettlede dem som feiler og synder, så blir de delaktige i synden. Vi er like ansvarlige for det onde vi kunne ha hindret; som om vi selv var skyldige i de samme handlinger. SH 331.5
Det er overfor den som har gjort uretten, at vi skal fremholde det som er gjort galt. Vi skal ikke oss imellom komme med bemerkninger og kritikk. Selv ikke etter at saken er blitt forelagt menigheten, har vi rett til å snakke om den til andre. Kjennskap til de kristnes feilgrep vil bare være en snublestein for den vantro verden. Ved å snakke om disse ting vil vi bare skade oss selv, for vi blir forvandlet ved det vårt sinn dveler ved. SH 331.6
Mens vi prøver å rette på feilene hos en trosfelle, vil Kristi Ånd lede oss til i størst mulig grad å beskytte ham mot kritikk fra andre trosfeller. Hvor mye mer da mot klander fra den vantro verden! Vi begår selv feil og behøver Kristi medfølelse og tilgivelse. Og nettopp slik som vi ønsker at han skal behandle oss, pålegger han oss å behandle hverandre. SH 332.1
“Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.” Dere handler som himmelens utsendinger, og resultatene av deres gjerning har betydning for evigheten. SH 332.2
Men dette store ansvar skal vi ikke bære alene. Overalt hvor Kristi ord blir etterlevd av et oppriktig hjerte, der bor han. Han er ikke bare til stede i menighetens sammenkomster. Hvor som helst hans disipler møtes i hans navn, uansett hvor få de er, der vil også han være. Han sier: “Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.” SH 332.3
Jesus sier: “Min Far i himmelen”. Det er som han vil minne disiplene om at han ved sin menneskelighet er knyttet til dem. Han har del med dem i deres prøvelser og kan føle med dem i deres lidelser. Men på samme tid er han ved sin guddommelighet forent med Den Eviges trone. Underfulle forsikring! Himmelske fornuftsvesener forener seg med mennesker i medfølende arbeid for å frelse det som er fortapt. Og all himmelens makt allierer seg med mennesker i felles innsats for å dra andre til Kristus. Matt 17,22-27; 18,1-20; Mark 9,30-50; Luk 9,46-48 SH 332.4