Jesus vendte seg bort fra uroen og forvirringen i byen, fra den ivrige folkemassen og de forræderske rådsherrene og gikk ut til de fredfulle olivenlundene der han kunne være alene med Gud. Men tidlig om morgenen vendte han tilbake til templet. Da folk samlet seg omkring ham, satte han seg ned og underviste dem. SH 343.7
Snart ble han avbrutt. En flokk fariseere og skriftlærde nærmet seg. De slepte med seg en skrekkslagen kvinne som de med skarpe, hissige stemmer anklaget for å ha overtrådt det sjuende bud. De skjøv henne frem foran Jesus og sa med hyklersk aktelse: “I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?” SH 343.8
Den aktelse som de gav inntrykk av overfor Jesus, dekket over en utspekulert plan om å ødelegge ham. De hadde grepet denne anledningen til å sikre seg ilt han ble dømt, fordi de mente at hvilken avgjørelse han enn traff, ville de finne grunn til å anklage ham. Om han frikjente kvinnen, kunne han bli anklaget for å vise forakt for Moseloven. Hvis han erklærte henne skyldig til å dø, kunne han anklages for romerne som en som tiltok seg en myndighet som bare tilkom dem. SH 344.1
Et øyeblikk betraktet Jesus dette opptrinnet - den skjelvende kvinnen i all hennes skam, de høye geistlige med ansikter som vitnet om hardhet og at de var blottet endog for menneskelig medfølelse. Hans rene, flekkfrie vesen vek tilbake for det som utspant seg foran ham. Han visste godt hva hensikten var med å sette dette i scene. Han leste deres indre og kjente karakteren og livshistorien hos hver enkelt av dem. Disse mennene som betraktet seg som rettferdighetens voktere, hadde forført sitt offer til synd for å kunne legge en snare for Jesus. Uten å vise at han hadde hørt spørsmålet, bøyde han seg ned og skrev i sanden. SH 344.2
Anklagerne ble utålmodige over den måten han trakk det hele ut på, og hans tilsynelatende likegyldighet. De kom nærmere og prøvde å provosere ham til å ta stilling til saken. Med øynene fulgte de Jesu øyne, og da deres blikk falt på jorden ved føttene hans, forandret ansiktsuttrykkene seg. Der så de skrevet de skjulte syndene i deres eget liv. De som så på, la merke til den plutselige forandring av ansiktsuttrykkene, og de trengte seg frem for å se hva som hadde vakt en slik bestyrtelse og skam. SH 344.3
Tross alle sine påstander om ærbødighet for loven satte disse rabbinere seg ut over dens krav ved sin anklage mot kvinnen. Det var ektemannens plikt å ta affære, og de skyldige parter skulle straffes likt. Anklagerne handlet helt ulovlig. Men Jesus møtte dem på deres egen grunn. Loven foreskrev at når noen skulle straffes med døden, skulle vitnene i saken være de første til å kaste en stein. Jesus reiste seg, festet blikket på de renkefulle eldste og sa: “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” Så bøyde han seg ned og fortsatte å skrive i sanden. SH 344.4
Han hadde ikke tilsidesatt loven som ble gitt ved Moses. Heller ikke hadde han krenket Roms autoritet. Anklagerne hadde lidd nederlag. Nå da kappen av påtatt hellighet var revet av dem, stod de der skyldige og dømt overfor den guddommelige renhet. De skalv ved tanken på at de skjulte forbrytelsene i deres eget liv skulle bli lagt åpent frem for folkemengden. En etter en listet de seg vekk med bøyd hode og med blikket mot jorden. Så lot de kvinnen være tilbake hos den barmhjertige frelser. SH 344.5
Jesus reiste seg opp, så på kvinnen og sa: “Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?” Hun svarte: “Nei, Herre, ingen.” Da sa Jesus: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” Kvinnen hadde stått foran Jesus sammenkrøpet av frykt. Da han sa: “Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,” lød det for henne som en dødsdom. Hun våget ikke å se opp på Jesus, men ventet i taushet på sin dom. Med forbauselse så hun at hennes anklagere gikk bort målløse og forvirret. Så lød disse håpefulle ord i hennes ører: “Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av!” Hennes hjerte smeltet, og hun kastet seg ned foran Jesus og gav hulkende uttrykk for sin takknemlige kjærlighet, og med bitre tårer bekjente hun sin synd. SH 346.1
For henne ble dette begynnelsen til et nytt liv, et liv i renhet og fred som var helliget til tjeneste for Gud. Ved å løfte opp denne falne kvinnen utførte Jesus et større mirakel enn å helbrede den verste fysiske sykdom. Han helbredet den åndelige sykdommen som fører til evig død. Denne angerfulle kvinnen ble en av hans mest trofaste etterfølgere. Med selvoppofrende kjærlighet og hengivenhet gjengjeldte hun hans tilgivende barmhjertighet. SH 346.2
I denne handling, da han tilgav denne kvinnen og oppmuntret henne til å leve et bedre liv, stråler Jesu karakter frem i skjønnheten av den fullkomne rettferdighet. Samtidig som han ikke pynter på synden eller gjør skyldfølelsen mindre, prøver han ikke å fordømme, men å frelse. Verden hadde bare forakt og hån til overs for denne feilende kvinnen, men Jesus talte trøst og håp. Han, den syndfrie, føler medynk med henne som hadde syndet, og han rekker henne en hjelpende hånd. Mens de hyklerske fariseerne fordømmer, sier Jesus til henne: “Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.” SH 346.3
Den som vender seg bort fra dem som feiler, og overlater dem til uhindret å fortsette på veien som fører nedover, er ikke en Kristi etterfølger. De som er fremst når det gjelder å fordømme andre, og er ivrige for at de skal stå til rette, er ofte mer skyldige enn dem. Mennesker avskyr synderen, men elsker synden. Jesus avskyr synden, men elsker synderen. Dette vil prege alle som følger ham. Kristelig kjærlighet er sen til å dømme, men snar til å oppdage anger. Den er parat til å tilgi og oppmuntre og til å lede medmennesker inn på hellighetens sti og hjelpe dem til å holde stø kurs. Joh 7,16-36.40-53; 8,1-11 SH 346.4