Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: “Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Jesus svarte: “Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.” Så spyttet han på jorden og laget en deig og smurte den på mannens øyne. Så sa han til ham: “Gå og vask deg i Siloa-dammen.” Siloa betyr utsendt. Mannen gjorde det, og han kom tilbake seende. SH 353.2
Blant jødene var det en alminnelig oppfatning at synd blir straffet i dette livet. Enhver lidelse ble betraktet som straff for en eller annen forseelse enten av personen selv eller av foreldrene. Det er sant at all lidelse skyldes overtredelse av Guds lov, men denne sannhet var blitt forvansket. Satan, som er opphavet til synden og alle dens følger, hadde fått menneskene til å betrakte sykdom og død som noe Gud sendte som en vilkårlig straff på grunn av synd. Den som ble rammet av en eller annen lidelse eller ulykke, måtte i tillegg bære den byrde å bli sett på som en stor synder. SH 353.3
Slik var veien beredt for jødene til å forkaste Jesus. Han som tok på seg “våre sykdommer” og bar “våre smerter”, ble av jødene betraktet som “slått av Gud og plaget”. Og de ville ikke se på ham. 15 SH 353.4
Gud hadde gitt en undervisning i den hensikt å forhindre dette. Jobs historie viste at det er Satan som påfører lidelse, men Guds hensikt er at også dette skal tjene til det gode. Men Israel forstod ikke undervisningen. Den samme feil som Gud irettesatte Jobs venner for, ble nå gjentatt av jødene da de forkastet Kristus. SH 353.5
Disiplene delte jødenes tro på forholdet mellom synd og lidelse. Idet Jesus rettet på deres feiloppfatning, forklarte han ikke årsaken til mannens lidelse. Men han fortalte dem hva utfallet ville bli - at Guds gjerninger ville bli åpenbart. “Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.” SH 353.6
Etter å ha salvet øynene til den blinde mannen, sendte han ham til Siloa-dammen for å vaske seg. Og mannen kunne se. Slik besvarte Jesus disiplenes spørsmål på en praktisk måte, slik han pleide gjøre med spørsmål som ble stilt av nysgjerrighet. Det var ikke disiplenes sak å drøfte hvem som hadde syndet eller ikke syndet. Det var nok for dem å forstå Guds kraft og miskunnhet når han gav den blinde syn. Selvsagt fantes det ikke noen helbredende kraft i deigen av leire eller i dammen som den blinde mannen ble sendt til for å vaske seg. Kraften var i Kristus. SH 353.7
Fariseerne kunne ikke annet enn bli forundret over helbredelsen. Likevel ble de mer fylt med hat enn noen gang før. For miraklet var blitt utført på sabbatsdagen. SH 353.8