Jesus betrakter denne scenen, og ropene fra menneskemengden stilner av, trollbundet som de er av denne plutselige skjønnhetsåpenbaring. Alles øyne er vendt mot Jesus. I ansiktet hans venter de å se den samme beundring som de selv føler. Men i stedet ser de en skygge av sorg. De blir forbauset og skuffet over at øynene hans blir fylt med tårer, og at kroppen svaier frem og tilbake som et tre i storm. Fra de skjelvende leppene høres en angstfull klagelyd som om den kom fra dypet av et knust hjerte. SH 432.2
For et syn dette er for engler! Deres kjære høvding i fortvilt sorg! For et syn for den glade folkemengden som med jubelrop og svaiende palmegrener fulgte ham til den herlige byen hvor de i sin glade uforstand håpet at han nå skulle herske. SH 432.3
Jesus gråt også ved graven til Lasarus. Det var i guddommelig sorg og medlidenhet med menneskelig smerte. Men denne plutselige sorg var som en klagetone i et seierskor. Midt under en jubelscene der alle hyllet Israels konge, gråt han. Det var ikke gledestårer, men tårer og sukk som skyldtes en angst som han ikke kunne holde tilbake. Folkemengden ble plutselig grepet av tungsinn. Deres hyllest døde bort. Mange gråt av deltagelse med ham i en sorg de ikke kunne fatte. SH 432.4
Jesus gråt ikke på grunn av det han selv skulle lide. Getsemane var like foran ham, der redselen av et stort mørke snart ville overvelde ham. Innenfor synsfeltet var også Fåreporten som offerdyrene i århundrer var blitt ført gjennom. Denne porten skulle snart åpnes for ham som ofringen av alle disse dyrene hadde pekt frem til, han som skulle gi sitt liv for verdens synd. Like i nærheten var også Golgata, skueplassen for den sjelekval som snart ville komme. Likevel var det ikke på grunn av disse påminnelser om hans grufulle død at han gråt og stønnet av sjeleangst. SH 432.5
Sorgen gjaldt ikke ham selv. Tanken på hans egen angst skremte ikke denne edle, selvoppofrende personen. Det var synet av Jerusalem som skar Jesus i hjertet, byen som hadde forkastet Guds Sønn og ringeaktet hans kjærlighet, som nektet å la seg overbevise av hans mektige undergjerninger, og som stod i begrep med å ta hans liv. Han så den situasjon byen var i, og den skyld som tynget den når den forkastet sin gjenløser. Og han så hva den kunne ha vært hvis den hadde tatt imot ham som var den eneste som kunne lege dens sår. Han var kommet for å frelse den. Hvordan kunne han så gi den opp? SH 432.6
Israel hadde vært et privilegert folk. Gud hadde gjort deres tempel til sin bolig. “Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden.”2 Der fantes beretningen om Kristi beskyttende omsorg og ømme kjærlighet i mer enn tusen år - en slik kjærlighet som en far har til sitt eneste barn. I dette tempel hadde profetene forkynt sine alvorsfulle advarsler. Der var røkelseskarene blitt svingt mens røkelsen, blandet med de tilbedendes bønner, hadde steget opp til Gud. Der var blodet av dyr blitt utgytt, et forbilde på Kristi blod. Der hadde Gud åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Der hadde prestene gjort tjeneste, og praktutfoldelsen i symbolene og seremoniene hadde pågått gjennom tidene. Men nå skulle alt dette ta slutt. SH 433.1