Jesus ignorerte ikke sitt forhold til sine jordiske foreldre. Fra Jerusalem drog han hjem sammen med dem og hjalp dem i deres strev. Hemmeligheten ved sin misjon gjemte han i sitt hjerte, og ventet i ydmykhet på den fastsatte tiden da han skulle begynne sin gjerning. I atten år etter at han først forstod at han var Guds Sønn, vedkjente han seg det bandet som knyttet ham til hjemmet i Nasaret, og han utførte de plikter som hviler på en sønn, en bror, en venn og en samfunnsborger. SH 50.2
Etter at Jesus i templet ble klar over sin misjon, holdt han seg unna folkemengden. Han ville gjerne vende tilbake fra Jerusalem i stillhet sammen med dem som kjente til hemmeligheten med hans liv. Ved tjenesten i påskehøytiden ønsket Gud å kalle sitt folk bort fra deres timelige bekymringer og minne dem om sin underfulle gjerning da han fridde dem ut fra Egypt. Han ønsket at de i dette skulle se et løfte om utfrielse fra synd. SH 50.3
Likesom blodet av det lammet som var slaktet, beskyttet hjemmene i Israel, skulle Kristi blod frelse dem. Men det kunne bare skje ved at de i tro gjorde hans liv til sitt eget. Den symbolske gudstjenesten hadde bare verdi hvis den rettet menighetens tanker til Kristus som deres personlige frelser. Gud ønsket at de under bønn skulle granske og tenke over Kristi misjon. Men da folkeskarene forlot Jerusalem, ble de så opptatt av reisen og det sosiale samvær, at de glemte gudstjenesten de hadde vært med til. Jesus følte seg ikke hjemme i deres selskap. SH 50.4
På reisen hjem fra Jerusalem sammen med Josef og Maria håpet Jesus å få dem til å forstå profetiene om den lidende frelser. Før han døde på Golgata, prøvde han å lindre morens sorg. Nå tenkte han på henne. Maria skulle være vitne til hans siste sjelekval, og Jesus ønsket at hun skulle forstå hans misjon, så hun kunne bli styrket til å holde ut når sverdet en gang skulle trenge gjennom hennes egen sjel. Nå hadde han vært skilt fra henne i tre dager, og med sorg hadde hun lett etter ham overalt. Slik ville han igjen bli borte fra henne i tre dager når han skulle ofres for verdens synd. Og når han så kom ut fra graven, ville hennes sorg igjen bli forvandlet til glede. Men hvor mye lettere kunne hun ikke ha utholdt smerten ved hans død hvis hun hadde forstått de skriftord som han nå prøvde å gjøre henne oppmerksom på! SH 50.5
Hvis Josef og Maria hele tiden hadde hatt sinnet vendt mot Gud i ettertanke og bønn, ville de ha forstått den hellige oppgaven de hadde fått, og ville ikke ha mistet Jesus av syne. Ved en dags forsømmelse mistet de ham, men det tok dem tre dagers angstfull leting å finne ham igjen. Slik også med oss. Ved tomt snakk, ond tale eller ved å forsømme bønn kan vi på en dag miste ham av syne. Men det kan ta mange dagers sorgfull leting å finne ham igjen og vinne tilbake den freden vi har mistet. SH 52.1
I vårt samvær med hverandre må vi passe på ikke å glemme Jesus og så fortsette uten å merke at han ikke er med oss. Når vi blir opptatt av vanlige ting, slik at vi ikke har tanke for ham som er midtpunktet for vårt håp om evig liv, skiller vi oss fra Jesus og fra de himmelske engler. Disse hellige vesener kan ikke bli der Jesus er uønsket, og hvor hans fravær ikke blir lagt merke til. Det er grunnen til at motløshet så ofte forekommer blant dem som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere. SH 52.2
Mange går til religiøse møter og kjenner seg forfrisket og trøstet ved Guds ord. Men når de forsømmer ettertanke, årvåkenhet og bønn, mister de velsignelsen, og de føler seg fattigere enn før. Ofte synes de at Gud har behandlet dem hardt. De innser ikke at det er deres egen feil. Når de skiller seg fra Jesus, stenger de lyset fra ham ute. SH 52.3
Det ville være godt for oss å bruke en time hver dag til å meditere over Kristi liv. I tankelivet burde vi følge hans liv steg for steg, og i fantasien holde fast ved hver begivenhet, særlig de avsluttende scener. Når vi tenker på hans store offer for oss, vil vi få en mer stabil tillit til ham, vår kjærlighet vil fornyes, og vi vil bli mer gjennomtrengt av hans Ånd. Hvis vi ønsker å bli frelst, må vi ved korsets fot lære leksen om botferdighet og ydmykhet. SH 52.4
I vår omgang med hverandre kan vi også bli til velsignelse. Hvis vi tilhører Kristus, vil våre inderligste tanker dreie seg om ham. Vi vil gjerne vitne om ham, og når vi samtaler om hans kjærlighet, vil guddommelig innflytelse mildne oss. Når vi betrakter skjønnheten i hans karakter, vil vi bli “forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet”. Luk 2,41-51 SH 52.5