Lite forestilte jødene seg det fryktelige ansvaret ved å forkaste Kristus. Fra den stund da det første uskyldige blod ble utøst, da den rettferdige Abel falt for Kains hånd, har det samme gjentatt seg, og skylden er blitt større. Gjennom alle tider hadde profetene talt mot kongenes, herskernes og folkets synder. De forkynte det Gud påla dem, og de var lydige mot hans vilje, selv om det kunne koste dem livet. Fra slekt til slekt hadde det hopet seg opp en fryktelig straffedom over dem som forkastet lys og sannhet. Kristi fiender var nå i ferd med å kalle det samme ned over seg selv. Prestenes og rådsherrenes synd var større enn hos noe tidligere slektsledd. Ved å forkaste Jesus ble de ansvarlige for alle de rettferdige som var blitt slått i hjel, fra Abel til Kristus. Deres ugudelighets beger var i ferd med å flyte over. Snart skulle det øses ut over dem selv i rettferdig gjengjeldelse. Jesus advarte dem mot dette: SH 468.2
“Slik skal straffen komme over dere for alt det uskyldige blod som er utøst på jorden, helt fra drapet på den rettferdige Abel og like til drapet på Sakarja, sønn av Barakia, som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal ramme denne slekt.” SH 468.3
De skriftlærde og fariseerne som lyttet til Jesus, visste at dette var sant. De kjente til hvordan profeten Sakarja var blitt drept. Mens de advarende ordene fra Gud var på hans lepper, ble den frafalne kongen grepet av et djevelsk raseri, og han gav ordre om å slå profeten i hjel. Hans blod hadde satt merker på selve steinene i templet og lot seg ikke fjerne, men fortsatte å være et vitnesbyrd mot det frafalne Israel. Så lenge templet stod, ville merkene etter dette rettferdige menneskes blod være der og rope til Gud om hevn. Da Jesus henviste til disse fryktelige synder, for det et redselsgys gjennom folkemengden. SH 468.4
Med blikket rettet mot fremtiden erklærte Jesus at jødenes ubotferdighet og mangel på toleranse overfor Guds tjenere ville bli den samme i fremtiden som den hadde vært i fortiden: SH 468.5
“Derfor sender jeg til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene og forfølge fra by til by.” Profeter og vismenn som var fulle av tro og Den Hellige Ånd, ville bli dømt og drept slik som Stefanus, Jakob og mange andre. Med hånden løftet mot himmelen og omgitt av et guddommelig lys, talte Kristus som en dommer til dem som stod foran ham. Stemmen som så ofte hadde lydt mildt og tryglende, var nå streng med irettesettelse og dom. Tilhørerne gyste. Inntrykket av hans ord og hans blikk skulle aldri slettes ut. SH 468.6
Kristi harme var rettet mot hykleriet og de grove syndene. Med det ville de ødelegge sin egen sjel, bedra folket og vanære Gud. I prestenes og rådsherrenes skinnhellige og villedende måte å resonnere på, så han Satans redskaper i virksomhet. Hans fordømmelse av synd hadde vært hard og skarp. Men han nevnte ikke noe om gjengjeldelse. Han nærte en hellig vrede mot mørkets fyrste, men lot seg ikke irritere. Slik vil en kristen som lever i harmoni med Gud og er i besittelse av kjærlighetens og barmhjertighetens milde sinn, føle en rettferdig harme overfor synd. Men han vil ikke hisse seg opp og skjelle ut dem som fornærmer ham. Selv når han møter slike som blir drevet av onde krefter, og som går aktivt inn for å holde fast ved usannhet, vil han ved Kristi hjelp likevel bevare ro og selvbeherskelse. SH 469.1
Jesu ansikt var preget av guddommelig medlidenhet da han kastet et siste blikk på templet og deretter på sine tilhørere. Med bitre tårer og en røst som var gråtkvalt av sjeleangst, utbrøt han: “Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.” Dette er avskjedskampen. I Kristi klage er det selve Guds hjerte som utøser seg. Det er det hemmelighetsfulle farvel fra Guddommens langmodige kjærlighet. SH 469.2
Både fariseerne og saddukeerne var brakt til taushet. Jesus kalte disiplene til seg og gjorde seg i stand til å forlate templet. Han opptrådte ikke som om han hadde lidd nederlag eller var tvunget bort fra sine motstandere, men som den som hadde fullbyrdet sin gjerning. Nå trakk han seg tilbake som stridens seierherre. SH 469.3
De sannhetens perler som kom fra Jesu munn denne begivenhetsrike dagen, ble bevart i manges hjerter. Hos dem ble nye tanker vekt til live, nye forhåpninger ble vekt, og et nytt avsnitt begynte. Etter Kristi korsfestelse og oppstandelse kom disse personene frem i første rekke og fullførte sitt guddommelige oppdrag med en visdom og iver som stod i forhold til gjerningens storhet. De forkynte et budskap som talte til menneskenes hjerter og svekket gammel overtro som lenge hadde forkrøplet livet for tusener. Mot deres vitnesbyrd ble menneskelige teorier og filosofier til tomme fabler. Jesu ord førte til mektige resultater hos den undrende skaren av mennesker som var grepet av hellig ærefrykt der i templet i Jerusalem. SH 469.4
Men Israel som nasjon hadde skilt seg fra Gud. De naturlige grenene på oliventreet var brutt av. Da Jesus for siste gang betraktet templet innvendig, sa han med sorgfull, men opphøyd verdighet: “Huset deres blir forlatt! For jeg sier dere: Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!” Hittil hadde han kalt templet sin Fars hus. Men når Guds Sønn nå forlot disse murene, ville Guds nærvær for alltid bli trukket tilbake fra det tempel som var bygd til hans ære. Fra nå av ville seremoniene her være meningsløse og tjenesten der en parodi. Matt 23; Mark 12,41-44; Luk 20,45-47; 21, 1-4 SH 469.5