I en sal ovenpå i en bolig i Jerusalem satt Jesus til bords sammen med disiplene. De var kommet sammen for å feire påsken. Jesus ønsket å holde denne høytiden alene med de tolv. Han visste at hans time var kommet. Han var selv det sanne påskelam. På den dagen da påskemåltidet ble holdt og lammet spist, skulle han selv ofres. Det var like før han skulle tømme vredens beger. Snart måtte han ta imot den siste, lidelsesfylte dåp. Han hadde bare noen få timer igjen, og dem ville han benytte til gagn for sine kjære disipler. SH 487.1
Jesus hadde levd hele sitt liv i uselvisk tjeneste, “ikke ... for å la seg tjene, men for selv å tjene”.1 Det var dette han ville undervise om. Men enda hadde ikke disiplene lært dette. Ved dette siste påskemåltidet gjentok han det han hadde lært dem, og han gjorde det ved en symbolsk handling som for alltid preget det i deres sinn og hjerte. SH 487.2
Samtalene mellom Jesus og disiplene var vanligvis preget av stille glede, og var høyt skattet av dem alle. Påskemåltidene hadde vært noe helt spesielt. Men denne gangen var det noe som trykket Jesus. Noe tungt hvilte på ham, og det var en skygge over ansiktet hans. Da han møtte disiplene på salen, merket de at det var noe som lå veldig tungt på ham. Selv om de ikke kjente årsaken til dette, følte de med ham i hans smerte. SH 487.3