Nå ble det en strid mellom dem om hvem som skulle gjelde for å være den største. Denne striden som pågikk mens Jesus var til stede, såret ham og gjorde ham sorgfull. Disiplene klynget seg til sin kongstanke: at Kristus ville hevde sin makt og ta plass på Davids trone. Og hver av dem lengtet etter den høyeste posisjon i riket. De hadde foretatt sin egen vurdering av seg selv og av hverandre. I stedet for å betrakte sine brødre som mer verdige, satte de seg selv fremst. SH 488.4
Den bønnen Jakob og Johannes kom med, om å få sitte på høyre og venstre side av Kristi trone, hadde vakt forbitrelse hos de andre. At de to brødrene kunne driste seg til å be om de høyeste posisjoner, ergret de ti disiplene i den grad at det truet med innbyrdes splittelse. De følte at de ble uriktig bedømt, og at deres troskap og evner ikke ble påskjønnet. Judas var den som gikk hardest ut mot Jakob og Johannes. SH 488.5
Da disiplene kom inn i salen der de skulle holde måltid, hadde de harmfulle følelser overfor hverandre. Judas trengte seg frem nærmest Jesus på hans venstre side. Johannes var på den høyre. Hvis det fantes noen plass som var den fornemste, var Judas bestemt på at den skulle han ha, og den plassen, mente de, måtte være nærmest Kristus. Men Judas var en forræder. SH 488.6
Det hadde også oppstått et annet stridsspørsmål. Ved et festmåltid var det skikk og bruk at en tjener vasket gjestenes føtter, og ved denne anledningen var de vanlige forberedelser gjort. Vannkrukke, fat og håndkle var på plass, klart til fotvaskingen. Men det var ingen tjener til stede. Derfor var det disiplenes plikt å utføre denne handlingen. Men hver av disiplene gav etter for sin sårede stolthet og bestemte seg for at han ikke ville påta seg tjenerens rolle. Alle syntes å være uberørte og likegyldige som om det ikke angikk dem. De lot som om de var helt uvitende om at det var noe de burde gjøre. Ved sin taushet nektet de å ydmyke seg. SH 489.1