Endelig hadde Jesus fått hvile. Den lange dagen med vanære og tortur var slutt. Solen var i ferd med å gå ned: Da de siste strålene innvarslet sabbaten, lå Guds Sønn i ro i Josefs grav. Hans gjerning var fullført, og med hendene foldet i fred hvilte han gjennom sabbatsdagens hellige timer. SH 584.1
I begynnelsen hadde Faderen og Sønnen hvilt på sabbaten etter sin skapergjerning. Da “himmelen og jorden ... med hele sin hær” var fullført, frydet Skaperen og alle de himmelske vesener seg idet de betraktet det herlige synet, “mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd”.1 SH 584.2
Nå hvilte Jesus fra sin gjerning som gjenløser, og selv om det var sorg blant dem som kjente ham på jorden, var det glede i himmelen. De himmelske vesener betraktet fremtiden som løfterik og herlig. Et gjenopprettet skaperverk og en gjenløst menneskeslekt som etter å ha overvunnet det onde, aldri mer kunne falle i synd, ville bli følgen av Kristi fullførte verk. Dette kunne Gud og englene se. SH 584.3
Den dagen da Jesus hvilte, er for alltid knyttet til denne scenen. “Fullkomment er hans verk”, og “alt det Gud gjør, varer til evig tid”. Når “alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter”, vil skapelsens sabbat, den dagen da Jesus lå og hvilte i Josefs grav, fremdeles være en dag til hvile og jubel. Himmelen og jorden vil forene seg i lovprisning når de frelste folkeskarer “på sabbatsdagen fra uke til uke” bøyer seg for Gud og Lammet i frydefull tilbedelse.2 SH 584.4