Jesu dåp var ikke en bekjennelse av skyld for hans egen del. Han gjorde seg til ett med syndere, og tok de skritt vi må ta, idet han gjorde det vi må gjøre. Hans liv i lidelse og tålmodig utholdenhet etter dåpen er et eksempel også for oss. SH 70.4
Etter at Jesus var kommet opp av vannet, bøyde han seg i bønn på elvebredden. Et nytt og viktig avsnitt av hans liv åpnet seg for ham. Han var nå i ferd med å gå inn i sin livskamp på et videre felt. Selv om han var Fredsfyrsten, måtte han være klar til kamp. Det riket han var kommet for å opprette, var det motsatte av det som jødene ønsket. Han som var grunnvollen for Israels gudstjenesteordning og samfunnssystem, ville bli betraktet som dets fiende og ødelegger. Han som hadde forkynt loven på Sinai, ville bli fordømt som en lovbryter. Han som kom for å bryte Satans makt, ville bli truet og fordømt som Beelsebul. Ingen i verden hadde forstått ham, og mens han utførte sin gjerning, måtte han kjempe alene. Så lenge han levde, kunne hans mor og brødre ikke fatte hans misjon. Selv disiplene forstod ham ikke. Han hadde oppholdt seg i et evig lys og vært ett med Gud, men sitt liv på jorden måtte han leve i ensomhet. SH 70.5
Han var ett med oss og måtte derfor bære byrden av vår skyld og smerte. Han som var uten synd, måtte føle syndens skam. Han som elsket fred, måtte være der kampen ble kjempet. Sannheten måtte bo sammen med løgnen, og renheten med usselheten. Hver synd, hver mislyd og hver uren lyst var en lidelse for ham. SH 70.6
Han måtte gå stien alene, og alene måtte han bære byrden. Verdens frelse måtte hvile på ham som hadde lagt av sin herlighet og tatt på seg menneskeslektens svakhet. Han så og følte alt sammen, men han var urokkelig i sitt forsett. Menneskeslektens frelse var avhengig av ham, og han rakte ut hånden for å gripe den allmektige kjærlighets hånd. SH 70.7