Da disiplene drog tilbake til Jerusalem, så folk med undring på dem. Etter at Kristus var blitt domfelt og korsfestet, hadde man tenkt seg at de ville være nedslått og skamfulle. Fienden hadde ventet å se uttrykk av sorg og nederlag i ansiktet deres. I stedet så de bare uttrykk av glede og seier. Ansiktene lyste av en lykke som ikke var av denne verden. De sørget ikke over skuffede forhåpninger, men var fulle av pris og takk til Gud. Med jublende stemmer fortalte de om Kristi oppstandelse og hans himmelfart, og mange tok imot deres vitnesbyrd. SH 635.4
Disiplene fryktet ikke lenger for fremtiden. De visste at Jesus var i himmelen, og at han fremdeles hadde omsorg for dem. De visste at de hadde en venn ved Guds trone, og de var ivrige etter å legge frem sine ønsker og behov for Faderen i Jesu navn. I høytidelig ærefrykt bad de til Gud, mens de gjentok forsikringen: “Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.” Stadig høyere rakte de troens hånd med denne sterke begrunnelse: “Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.”5 Pinsefesten brakte dem en fylde av glede og trøst ved Den Hellige Ånd, slik som Kristus hadde lovt. SH 636.1