Jesus hadde vist dem et tegn. Ved å la lys stråle inn i deres sinn, og ved at de var vitne til at han gjorde de gjerninger som Messias skulle gjøre, hadde han gitt overbevisende vitnesbyrd om hvem han var. Da de nå bad om et tegn, svarte han med en lignelse som viste at han gjennomskuet deres ondskap og så hvor langt den ville føre dem. “Riv ned dette templet,” sa han, “og jeg skal reise det opp på tre dager.” SH 111.2
Denne uttalelsen hadde en dobbelt mening. Han hentydet ikke bare til ødeleggelsen av jødenes tempel og gudstjeneste, men også til sin egen død, til sitt legemes tempel. Jødene var alt i ferd med å legge sine onde planer. Da prestene og rådsherrene vendte tilbake til templet, hadde de til hensikt å slå Jesus i hjel, og på den måten bli kvitt fredsforstyrreren. Da han åpenbarte deres egne planer, forstod de ham likevel Ikke. De mente at hans ord bare gjaldt templet i Jerusalem, og utbrøt i forbitrelse: “I førtiseks år har de bygd på dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?” Nå følte de at Jesus hadde gjort deres vantro berettiget, og dette gjorde dem enda mer oppsatt på å forkaste ham. SH 111.3
Kristus la ikke opp til at jødene nødvendigvis skulle forstå denne uttalelsen, og heller ikke disiplene på dette tidspunkt. Han visste at fienden ville fordreie hans ord og bruke dem mot ham. Under forhøret av ham ville de bli brukt som en anklage, og på Golgata ville de bli slynget mot ham som en hån. Men å forklare dette nå ville gi disiplene kjennskap til det han skulle lide, og påføre dem en sorg som de enda ikke var i stand til å bære. En forklaring på et for tidlig tidspunkt ville avsløre for jødene hva følgene ville bli av deres fordom og vantro. De hadde alt begitt seg inn på en vei som de ufravikelig ville følge inntil han ble ført bort som et lam for å slaktes. SH 111.4
Kristus kom med denne uttalelsen først og fremst med tanke på dem som kom til å tro på ham, og han visste at den ville bli gjentatt. Når den ble kunngjort under påskehøytiden, ville tusener av mennesker få høre den, for den ville nå ut til alle deler av verden. Etter at han hadde stått opp fra de døde, ville betydningen av den være klar. For mange ville den være et avgjørende vitnesbyrd om hans guddommelighet. SH 111.5
På grunn av det åndelige mørket som rådde hos disiplene, hendte det ofte at selv ikke de kunne fatte hans undervisning. Men mye ble klarlagt for dem ved det som senere skjedde. Når han ikke lenger var sammen med dem, ville hans ord styrke dem og gjøre dem faste i troen. SH 111.6
Når det gjaldt hentydningen til templet i Jerusalem, hadde Jesu ord: “Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager,” en dypere mening enn tilhørerne var klar over. Kristus var selv templets grunnvoll og liv, og tjenesten der pekte frem til Guds Sønns offer. Presteskapet var opprettet for å fremstille Kristi natur og gjerning som mellommann. Hele planen for offertjenesten var et forbilde på Jesu død for å gjenløse verden. Disse ofringene ville bli uten virkning når den store begivenheten som de i århundrer hadde pekt frem til, var fullbyrdet. SH 112.1
Fordi hele ritualtjenesten var et symbol på Kristus, hadde den ingen verdi uten ham. Da jødene beseglet sin forkastelse av Jesus ved å overgi ham til døden, forkastet de alt som gjorde templet og tjenesten der meningsfull. Helligheten var veket bort fra det, og det var dømt til å ødelegges. Fra den dagen var ofringene og ritualene i forbindelse med dem uten mening. Lik Kains offer gav de ikke uttrykk for tro på Kristus. Ved å ta livet av ham ødela jødene i virkeligheten sitt tempel. Da Jesus ble korsfestet, revnet forhenget i templet i to fra øverst til nederst som tegn på at det store, endelige offer var brakt, og at offersystemet var opphørt for alltid. SH 112.2
“Jeg skal reise det opp på tre dager.” Da Jesus døde, så det ut som om mørkets makter fikk overhånd, og de triumferte over sin seier. Men fra Josefs grav kom Jesus frem som seierherre. “Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset.” I kraft av sin død og oppstandelse gjør han prestetjeneste i “det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren”. Det var mennesker som reiste møteteltet i ørkenen, og det var mennesker som bygde det jødiske tempel. Men helligdommen i himmelen som den jordiske var et bilde av, ble ikke bygd av noen jordisk arkitekt. “Se, det kommer en mann, hans navn er Spire .... Han skal bygge Herrens tempel. ... Han skal vinne ære og makt. På sin trone skal han sitte og herske; ved hans trone skal det være en prest.”6 SH 112.3
Offertjenesten som hadde pekt frem til Kristus, forsvant, men menneskenes oppmerksomhet ble vendt mot det sanne offer for verdens synd. Det jordiske presteskapet opphørte, men vi retter blikket mot Jesus som gjør tjeneste i den nye pakt, “og til det rensende blod som taler sterkere enn Abels blod”. “Veien inn i helligdommen” var ikke åpnet så lenge “det forreste teltet” enda stod .... “Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd .... Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og således vant han en evig forløsning.”7 SH 112.4
“Derfor kan han også fullt, og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.” Selv Om tjenesten skulle flyttes fra det jordiske til det himmelske tempel, og selv om helligdommen og vår store øversteprest ville være usynlig for det menneskelige blikk, skulle ikke disiplene lide noe tap av den grunn. De ville ikke merke noe avbrekk i fellesskapet med ham, og heller ikke mindre kraft som følge av hans fravær. SH 113.1
Mens Jesus gjør tjeneste i den himmelske helligdom, leder han ved sin Ånd fremdeles sin menighet på jorden. Han er usynlig for våre naturlige øyne, men hans avskjedsløfte står ved makt: “Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”8 Selv om han overdrar sin makt til ringere tjenere, er han fremdeles hos sin menighet og styrker den. SH 113.2
“Da vi nå har en stor øversteprest ... , Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.” Joh 2, 12-22 SH 113.3