Nikodemus følte seg tiltrukket av Jesus. Da Jesus beskrev den nye fødsel for ham, lengtet han etter at denne forvandlingen måtte finne sted i ham selv. Men hvordan kunne dette skje? Jesus svarte på det tause spørsmålet. “Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.” SH 119.5
Her var Nikodemus på kjent grunn. Symbolet med slangen som var løftet opp, gjorde Jesu misjon klar for ham. Da Israels folk holdt på å dø av de giftige slangebittene, sa Gud at Moses skulle lage en kobberslange og sette den på en stang midt i forsamlingen. Så lød kunngjøringen overalt i leiren at alle som ville se på kobberslangen, skulle leve. SH 119.6
Folket visste godt at selve slangen ikke hadde noen kraft til å hjelpe dem. Den var et symbol på Kristus. Likesom etterligningen av de dødbringende slanger ble løftet opp for å gi legedom, skulle han som kom “i syndige menneskers skikkelse”,3 bli deres gjenløser. SH 120.1
Mange av israelittene mente at offertjenesten i seg selv hadde kraft til å fri dem fra synd. Gud ville lære dem at den ikke hadde mer verdi enn kobberslangen. Den skulle lede deres sinn til Kristus. Enten det gjaldt legedom for deres sår eller tilgivelse for deres synd, kunne de ikke gjøre noe annet for seg selv enn å vise sin tro på ham som var Guds gave. De måtte se og leve. SH 120.2
De som ble bitt av slangene, kunne ha ventet med å se. De kunne ha tvilt på om dette kobbersymbolet hadde noen virkning. De kunne ha forlangt en vitenskapelig forklaring, men det ble ikke gitt noen slik forklaring. De måtte godta Guds ord gjennom Moses. Å nekte å se opp var det samme som å dø. SH 120.3
Sinnet blir ikke opplyst ved strid og diskusjon. Vi må se og leve. Nikodemus tok imot denne lærdommen, og han holdt fast på den. Han gransket Den hellige skrift på en ny måte, ikke for å diskutere en teori, men for å få liv for sjelen. Etter hvert som han stilte seg under Den Hellige Ånds ledelse, begynte han å se det himmelske riket. SH 120.4
Tusener av mennesker i dag trenger å lære den samme sannhet som Nikodemus ble undervist om ved hjelp av slangen som ble løftet opp. De stoler på at deres lydighet mot Guds lov vil gjøre dem verdige til hans gunst. Når de blir oppfordret til å se på Jesus og tro at han frelser dem utelukkende ved sin nåde, spør de: “Hvordan kan dette skje?” SH 120.5
Likesom Nikodemus må vi være villige til å gå inn til livet på samme måte som den største synder. “I hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved,” enn Jesu navn. Ved tro tar vi imot Guds nåde, men troen frelser ikke. I seg selv har den ingen fortjeneste. Troen er den hånden vi griper fatt i Jesus med, og tilegner oss hans fortjeneste som er legemidlet mot synd. Vi kan ikke engang vende om uten den hjelp som Guds Ånd gir. Bibelen sier om Kristus: “Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som frelser og høvding, for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse.”4 Omvendelsen kommer fra Kristus like sikkert som tilgivelsen. SH 120.6
Hvordan kan vi da bli frelst? “Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen,” er Menneskesønnen blitt løftet opp. Hver den som er blitt bedratt og bitt av slangen, kan se på ham og leve. “Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.” Lyset som skinner fra korset, åpenbarer Guds kjærlighet. Hans kjærlighet drar oss til ham. Hvis vi ikke står imot denne dragningen, vil vi bli ledet til korsets fot i anger over de synder som har korsfestet Kristus. Da vil Guds Ånd ved troen frembringe et nytt liv i sjelen. Tanker og ønsker bringes inn under lydighet mot Kristi vilje. Hjertet og sinnet blir skapt på ny i hans bilde, han som virker i oss for å underlegge seg alle ting. Guds lov blir skrevet i sinn og hjerte, og vi kan si med Kristus: “Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.” SH 120.7
I samtalen med Nikodemus la Jesus frem frelsens plan og sin misjon i verden. Ikke på noe senere tidspunkt forklarte han så fullstendig, skritt for skritt, den gjerning som må utføres i hjertet hos alle som ønsker å arve himmelriket. Helt fra begynnelsen av sin virksomhet la han sannheten åpent frem for et medlem av Det høye råd, en som hadde et mottagelig sinn og var lærer for folket. Men Israels ledere tok ikke imot lyset. Nikodemus gjemte sannheten i sitt hjerte, og i tre år syntes det å være lite frukt. SH 121.1
Men Jesus kjente jordbunnen der han hadde sådd. Det som ble sagt den natten til en eneste tilhører på det øde fjellet, var ikke gått tapt. Det gikk en tid før Nikodemus offentlig bekjente seg til å tro på Kristus, men han la merke til hans liv og grunnet på hans lære. I Det høye råd forpurret han gjentatte ganger prestenes planer om å utrydde ham. Da Jesus til sist ble løftet opp på korset, husket Nikodemus det han hadde lært på Oljeberget: “Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.” Lyset fra denne hemmelige samtalen strålte over korset på Golgata, og Nikodemus så at Jesus var verdens frelser. SH 121.2
Etter Jesu himmelfart, da disiplene var spredt på grunn av forfølgelse, stod Nikodemus uredd frem i forgrunnen. Han brukte sin rikdom til støtte for den spede menigheten som jødene hadde ventet ville bli utryddet ved Jesu død. Han som hadde vært så forsiktig og tvilende, stod i farens stund fast som fjell. Han oppmuntret disiplene i troen, og skaffet midler til å fremme evangeliets verk. Han ble hånet og forfulgt av dem som tidligere hadde vist ham aktelse, og han ble fattig på denne verdens gods. Men han vaklet ikke i den troen som ble til under den nattlige samtalen med Jesus. SH 121.3
Nikodemus fortalte Johannes om denne samtalen; og Johannes skrev den ned til lærdom for millioner. De sannheter som er fremholdt der, er like betydningsfulle i dag som de var den minneverdige natten på Oljeberget, da den jødiske rådsherren kom til den uanselige læreren fra Galilea for å lære om livets vei. Joh 3, 1-17 SH 121.4