“Den som ble sådd blant tornebusker, er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt.”28Matt 13,22 OSLv 28.1
Evangeliets såkorn faller ofte blant torner og kvelende ugress. Det har ikke funnet sted den nødvendige forvandling i menneskehjertet. Gamle vaner fra et tidligere liv i synd er fortsatt gjengs. Egenskaper som hører Satan til, er ikke blitt drevet ut av sjelen. Men dermed er den gode avlingen av hvete dømt til å kveles. Tornene overtar faktisk rollen som den egentlige avlingen. Og disse dreper ubarmhjertig hver spire av hvete. OSLv 28.2
Nåden kan bare trives i det hjertet som stadig blir bearbeidet for å oppta de kostelige sannhetskornene. Syndens torner kan greie seg i en hvilken som helst jordbunn. De trenger ingen pleie. Men nåden må pleies med stor omhu. Torner og tistler er alltid klar til å vokse opp. Så arbeidet med å renske dem ut må gå fram uavlatelig. Hjertet må stadig være under Guds kontroll. Den Hellige Ånd må få lov til å virke uten opphold for å foredle karakteren. Hvis ikke vil de gamle vanene igjen gjøre seg gjeldende i livet. Folk kan saktens bekjenne seg til å tro på evangeliet. Men uten at de blir helliggjort under innflytelsen fra dette samme evangeliet, er deres bekjennelse til ingen nytte. De må vinne seier over synden. Ellers vil synden vinne seier over dem. Noen torner er bare blitt skåret over. De er ikke blitt rykket opp med rot. Da vokser de videre med stor fart. Og snart er sjelen aldeles dekt av dem. OSLv 28.3
Kristus pekte særskilt på de enkelte ting som er farlige for sjelen. Ifølge Markus nevner han spesielt “dette livs bekymringer, rikdommens bedrag og lysten på alle andre ting”.29Mark 4,19 Lukas gjengir det som “bekymringer og rikdom og nytelser”.30Luk 8,14 Dette er de ting som kveler ordet, det spirende åndelige såkornet. Sjelen slutter å trekke næring fra Kristus. Dermed dør åndeligheten ut i hjertet. OSLv 28.4