Bygd over Matt 13,24-30.37-40
“Han la fram for dem en annen lignelse og sa: ‘Himmelriket kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da nå kornet skjøt opp og satte aks. kom også ugresset til syne. ’” OSLv 42.1
“Åkeren er verden,” sa Kristus. Men vi må forstå at det be, tyr Kristi menighet i verden. Lignelsen beskriver det som hører Guds rike til, nemlig den gjerning Gud gjør for å frelse menneskene, og denne gjerning blir utført gjennom menigheten. Det er sant nok at Den Hellige Ånd er sendt ut til hele verden. Overalt virker han på menneskehjertene. Men det er i menigheten vi skal vokse og modnes for Guds låve. OSLv 42.2
“Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. ... Det gode kornet er de som hører riket til, ugresset er de som hører den onde til.” Det gode kornet representerer dem som er født av Guds Ord, født av sannheten. Ugresset representerer en klasse mennesker som er frukten av villfarelser og forkjærte prinsipper. “Fienden som sådde ugresset, er djevelen.” Verken Gud eller hans engler har noen gang sådd noe som ville vise seg å være ugress. Ugresset blir alltid sådd av Satan, som er både Guds og menneskets fiende. OSLv 42.3
I østen hevnet man seg undertiden på en fiende ved å strø ut over markene hans frø fra en eller annen ugressplante som hadde stor likhet med hveten. Når den vokste opp sammen med hveten, gjorde den skade på grøden og påførte eieren vanskeligheter og tap. Satan, Kristi fiende, sprer også ut sitt onde frø blant rikets gode såkorn. Og når så ugresset vokser opp, gil han Guds Sønn skylden for det. Den onde fører slike inn i menigheten som bærer Kristi navn, men fornekter hans karakter. Derved forårsaker han at Gud blir vanæret, at frelsesverket blir stilt i et falskt lys, og at sjeler settes i fare. OSLv 42.4
Kristi tjenere blir sorgtunge når de ser sanne og falske troende sammen i menigheten. De lengter etter å gjøre noe for at menigheten kan bli ren. Liksom husbondens tjenere er de klar til å rykke ugresset opp med rot. Men Kristus sier til dem: “Nei, ... for da kommer dere til å rykke opp hveten sammen med ugresset. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.” OSLv 42.5
Kristus har gitt klar undervisning om at de som fortsetter med å synde åpenlyst, må skilles fra menigheten. Men han har ikke satt oss til å dømme karakterer og motiver. Han kjenner oss altfor godt til å betro oss et slikt verv. Hvis vi skulle prøve å utelukke dem fra menigheten som vi mener er falske kristne, ville vi sikkert begå mange feil. Ofte anser vi nettopp dem for å være håpløse som Kristus er i ferd med å dra over til seg. Dersom vi skulle behandle disse sjelene slik vår egen mangelfulle dømmekraft tilskynder oss til, ville vi kanskje slokke den siste gnisten av håp. Mange regner seg selv for å være kristne, men vil til slutt finne at de er blitt veid og funnet for lette. På den andre siden vil det være mange i himmelen som naboene mente aldri ville komme dit. Mennesket ser på det utvendige, men Herren ser på hjertet. Ugresset og hveten skal vokse sammen inntil høsten. Når høsten kommer, da er prøvetiden forbi. OSLv 43.1
Av Frelserens ord kan vi også lære noe annet som viser oss hans store overbærenhet og ømme kjærlighet. Liksom røttene på ugresset kan være flettet sammen med hvetens, kan også, falske brødre i menigheten være nært knyttet til de sanne disiplene. Den sanne karakteren hos disse såkalte troende er ennå ikke blitt helt åpenbart. Hvis de ble utelukket av menigheten, ville derved kanskje andre bli ledet til fall som ellers ville ha vært trofaste. OSLv 43.2