Da tilhengerne av evangeliet kom sammen til rådslagning, så de på hverandre, engstelige og usikre. Spørsmålet lød fra mann til mann: “Hva skal vi gjøre?” Det dreide seg om viktige saker som gjaldt hele verden. Skulle reformasjonens ledere gi etter og godta bestemmelsen? I denne avgjørende krisesituasjonen kunne reformatorene lett ha resonnert seg inn på en farlig kurs. De kunne ha funnet mange fornuftige påskudd og rimelige grunner til å gi etter. For de lutherske fyrstene var jo sikret fri religionsutøvelse. MHK 156.2
Den samme gunst gjaldt også deres undersåtter som hadde gått inn for reformasjonens idé før dette vedtaket ble gjort. Burde de ikke være fornøyd med det? Hvor mange farer ville ikke kunne avverges hvis de gav etter! Hvilken ukjent risiko og strid ville det ikke føre dem ut i hvis de satte seg imot! Hvem visste hvilke muligheter fremtiden ville bringe? La oss for all del holde fred! La oss gripe den oljekvisten Rom rekker oss, og lege Tysklands sår! Ved å resonnere slik kunne reformatorene ha forsvart en fremgangsmåte som sikkert ville ha ødelagt deres sak i løpet av kort tid. MHK 156.3
Heldigvis gjennomskuet de tankegangen bak dette, og de handlet i tro. Hva var det egentlig som lå bak? Det var romerkirkens rett til å tvinge samvittigheten og forby fri forskning. Men skulle ikke de selv og deres protestantiske undersåtter ha trosfrihet? Jo, som en spesiell gunst på grunnlag av denne ordningen, men ikke som en rett. Alle som stod utenfor, skulle være under romerkirkens myndighet. Samvittigheten var uten rettsbeskyttelse. Kirken var den ufeilbare dommer som alle skulle bøye seg for. MHK 156.4
Hvis denne ordningen var blitt vedtatt, ville det i virkeligheten ha betydd at trosfrihet bare skulle gjelde i Sachsen der reformasjonen var innført. I hele den øvrige del av kristenheten ville fri forskning og reformatorisk trosbekjennelse vært forbrytelser som måtte straffes med fengsel og kjetterbål. MHK 156.5
Kunne de gå med på at trosfriheten bare skulle gjelde lokalt? Kunne de godta en erklæring om at reformasjonen nå hadde vunnet sin siste tilhenger, at grensen var satt for videre virksomhet, og at romerkirken fortsatt skulle herske overalt hvor den nå hadde makten? Kunne reformatorene da hevde at de var uskyldige i de tusenvis av menneskers blod som under en slik ordning ville bli ofret i katolske land? Det ville være å svikte evangeliets sak og de kristnes frihet i denne avgjørende skjebnetimen. Da ville fyrstene heller ofre alt, sitt fyrstedømme, sin makt og endog sitt liv.5Wylie 9, kap. 15; D ’Aubigne 13, kap. 5 MHK 157.1
“Vi må avvise denne ordningen,” sa de. “I samvittighetsspørsmål har majoriteten ingen makt.” Representantene uttalte: “Freden vi nå har, skyldes vedtaket av 1526. Blir det opphevet, vil Tyskland bli hjemsøkt av splid og uro. Riksdagen kan bare opprettholde trosfriheten inntil neste kirkemøte.”6Samme Staten har plikt til å beskytte trosfriheten, og der går grensen for dens myndighet i religiøse saker. Når staten prøver å regulere og tvinge igjennom religiøse påbud, oppgir man det prinsippet som de evangeliske kristne har kjempet så tappert for. MHK 157.2
Pavens folk var fast bestemt på å slå ned det de kalte “provoserende tross”. De forsøkte å skape splittelse blant reformasjonens tilhengere og å skremme alle som ikke åpent hadde støttet den. Representantene for fristatene ble til slutt innkalt for riksdagen og oppfordret til å si fra om de ville godta ordningen. De bad om utsettelse, men forgjeves. Nesten halvdelen tok parti for reformatorene. De som nektet å gi avkall på samvittighetsfriheten og retten til å ha en personlig mening, visste godt at de ville bli kritisert, fordømt og forfulgt. En av representantene sa det slik: “Enten må vi fornekte Guds ord eller bli brent på bålet.”7Samme MHK 157.3
Kong Ferdinand, som representerte keiseren i riksdagen, forstod at ordningen ville føre til alvorlig splittelse dersom man ikke fikk fyrstene til å godta og støtte den. Han prøvde seg med overtalelses kunster, for han visste at maktbruk overfor slike menn bare ville gjøre dem enda mer ubøyelige. Han tryglet fyrstene om å godkjenne ordningen, og forsikret dem om at de da ville gjøre keiseren til lags. Men disse trofaste menn anerkjente en myndighet som stod over jordiske herskere, og svarte rolig: “Vi vil lyde keiseren i alt som kan bidra til å bevare freden og Guds ære.”8Samme MHK 158.1
Under møtet i riksdagen gav kongen til slutt kurfyrsten og hans venner beskjed om at ordningen ville komme i stand som et keiserlig vedtak, og at de ikke hadde noe annet å gjøre enn å bøye seg for majoriteten. Da han hadde sagt dette, forlot han forsamlingen uten å gi reformatorene anledning til å tenke over saken og gi sitt svar. De sendte en delegasjon til kongen og bad ham komme tilbake. Han svarte bare: “Saken er avgjort. Alle må bøye seg.”9Samme MHK 158.2
Keiserens tilhengere var overbevist om at de kristne fyrster ville sette Den hellige skrift over menneskelige læresetninger og krav. De visste at overalt hvor man fulgte dette prinsippet, ville pavedømmet til sist lide nederlag. Men i likhet med mange som siden den gang bare hadde “det synlige for øye”, skrøt de av at keiserens og pavens sak stod sterkt, mens reformatorenes sak stod svakt. Hadde reformatorene vært avhengige av menneskelig hjelp, ville de stått like svakt som pavens folk mente de gjorde. Men om de var få og stod i opposisjon til Rom, var de likevel sterke. De anket saken “fra riksdagens avgjørelse til Guds ord, og fra keiser Karl til Jesus Kristus, kongenes konge og herrenes herre”.10Samme, kap. 6 MHK 158.3