Protestantene var ikke blinde for faren som truet, men det var også tegn som tydet på at Gud ville beskytte dem som var tro. Det var omtrent på denne tiden at Melanchton i all hast førte sin venn Simon Grünæus gjennom gatene i Speyer ned mot Rhinen og nærmest tvang ham til å sette over elven. Grünæus undret seg over hvorfor han hadde slikt hastverk. Men Melanchton svarte: “En gammel mann som jeg ikke kjente, og som var preget av et dypt alvor, viste seg for meg og sa: Ferdinand står klar til å sende lovens håndhevere av sted for å arrestere Grünæus.” MHK 161.1
Tidligere på dagen var Grünæus blitt ergerlig over en preken av en fremtredende katolsk teolog som hette Faber. Etterpå hadde han gått i rette med ham fordi han hadde forsvart “avskyelige villfarelsen”. Faber skjulte sin harme, men gikk straks etter til kongen og fikk ham til å utstede en arrestordre på den plagsomme professoren fra Heidelberg. Melanchton tvilte ikke på at Gud hadde reddet vennen hans ved å sende en engel for å advare ham. MHK 161.2
Han ble stående urørlig på elvebredden og vente til Grünæus var i sikkerhet. “Endelig er han revet ut av gapet på dem som tørster etter uskyldig blod,” sa Melanchton da han så at vennen var kommet velberget over elven. Da han kom hjem, fikk han vite at de som lette etter Grünæus, hadde ransaket huset fra kjeller til loft.14Samme MHK 162.1
Reformasjonen skulle spille en enda større rolle blant dem som hadde makt og innflytelse. Kong Ferdinand hadde nektet de protestantiske fyrstene å forklare seg, men nå skulle de få anledning til å legge frem sin sak for keiseren og de høyeste embetsmenn. For å dempe stridighetene som forstyrret freden i riket, sammenkalte Karl 5. en riksdag i Augsburg i 1530, året etter protesten i Speyer, og kunngjorde at han selv ville lede den. Hit ble de protestantiske lederne innkalt. MHK 162.2
Store farer truet, men reformasjonens tilhengere satte sin lit til Gud og lovte at de ville stå fast på evangeliets grunn. Medlemmene av riksdagen henstilte til kurfyrsten av Sachsen om ikke å møte i riksdagen. De sa at keiseren innkalte fyrstene bare for å lokke dem i en felle. “Er det ikke altfor risikabelt å la seg innesperre bak bymurene hos en mektig fiende?” var det noen som spurte. Andre erklærte fryktløst: “La fyrstene bare opptre modig, så er Guds sak reddet.” Luther selv sa: “Gud er trofast. Han svikter oss ikke.”15Samme 14, kap. 2 MHK 162.3
Kurfyrsten drog med sitt følge til Augsburg. Alle var klar over farene som truet, og mange var nedtrykte og urolige. Men Luther, som fulgte med så langt som til Koburg, oppmuntret dem ved å synge den salmen han hadde skrevet underveis: “Vår Gud han er så fast en borg.” Frykten forsvant, og mange følte seg lettet da de hørte denne inspirerende sangen. MHK 162.4