Ved en offentlig seremoni forpliktet Frankrike seg til å utrydde protestantismen. Prestene forlangte at fornærmelsen mot de himmelske makter da messeofferet ble fordømt, skulle sones med blod, og at kongen på folkets vegne godkjente planen offentlig. MHK 178.2
Den fryktelige seremonien skulle finne sted den 21. januar 1535. Folkets fryktblandede overtro og blinde hat blusset opp. Gatene i Paris var tettpakket av folk fra distriktene omkring. Feiringen skulle innledes med et imponerende opptog. Husene langs ruten var drapert med sort, og altere var reist med visse mellomrom. Foran hver dør var det tent en fakkel til ære for “det hellige sakrament”. Ennå før daggry tok man oppstilling utenfor slottet. Fremst i prosesjonen bar de kors og faner fra de forskjellige kirkesogn. Deretter kom byens borgere som gikk to og to og bar fakler. Etter dem fulgte munkene fra de fire ordener i sine spesielle drakter. Bak dem ble det båret en stor samling av berømte relikvier, og etter disse red de høyere geistlige i purpur- og skarlagenfargede kapper som var prydet med juveler. Det var et imponerende syn. MHK 178.3
Biskopen av Paris bar hostien under en praktfull tronhimmel som ble holdt oppe av fire prinser. Bak hostien gikk kongen. Ved denne anledningen hadde Frans hverken krone eller skrud. Barhodet og med senket blikk og med et tent lys i hånden opptrådte kongen av Frankrike som en botferdig synder.24Samme kap. 21 MHK 178.4
Ved hvert alter bøyde han seg ydmykt, men ikke i sorg over egne laster eller over det uskyldige blodet som flekket til hendene hans. Men han gjorde bot for den dødssynden noen av undersåttene hadde begått da de avviste messeofferet. Etter ham kom dronningen og de høyeste embetsmenn. De gikk to og to og bar tente fakler. MHK 178.5
En del av programmet bestod i at kongen talte til landets høyeste embetsmenn som var samlet i festsalen i bispepalasset. Med sorgfullt ansikt stod han foran dem, og med stor veltalenhet klaget han over den forbrytelse, gudsbespottelse, sorg og skam som landet måtte oppleve, og han oppfordret alle trofaste undersåtter til å hjelpe med å utrydde det forferdelige kjetteriet som truet med å ødelegge Frankrike. MHK 178.6
“Hvis jeg visste at et av lemmene mine var smittet med denne avskyelige råttenskap, ville jeg, så sant jeg er deres konge, forlange at dere skulle hogge det av. ... Og hvis et av mine barn var smittet, ville jeg heller ikke skåne det. ... Jeg ville selv utlevere det og ofre det til Gud.” Det var sorg i stemmen hans, og hele forsamlingen gråt og ropte: “Vi vil leve og dø for den katolske tro!”25D’Aubigne 4, kap. 12 MHK 179.1
Forferdelig var mørket som senket seg over nasjonen fordi den forkastet sannheten. Folk kunne ha fått del i Guds frelsende nåde, men forsmådde gaven og valgte mørket fremfor lyset. De hadde sett dens kraft og hellighet, tusener var blitt grepet av dens guddommelige kraft, og byer og landsbyer var blitt opplyst. Likevel hadde nasjonen forkastet den himmelske gaven. Den hadde kalt det onde godt og det gode ondt, inntil den ble et offer for selvbedrag. Selv om mange trodde at de tjente Gud ved å forfølge hans folk, kunne denne oppriktigheten ikke fri dem for skyld. Med fullt overlegg hadde de forkastet lyset som kunne ha bevart dem fra blodskyld og fra å bli bedratt. MHK 179.2