Den samme onde åndsmakt som fikk i stand Bartolomeus-massakren, iscenesatte også revolusjonen. Jesus Kristus ble erklært for å være bedrager, og de franske gudsfornekteres kamprop var: “Knus uslingen!” Med dette mente de Kristus. Himmelropende gudsbespottelse gikk hånd i hånd med avskyelig ugudelighet. De mest nederdrektige personer, de grusomste og mest lastefulle uhyrer ble opphøyet over alle andre. I alt dette fikk Satan den største hyllest, mens Kristus som er sannhet, renhet og uselvisk kjærlighet, ble korsfestet. MHK 215.2
“Da skal dyret som stiger opp av avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem.” De ateistiske krefter som hersket i Frankrike under revolusjonen og under terrorregimet, førte en slik krig mot Gud og hans ord som verden aldri hadde sett maken til. Nasjonalforsamlingen forbød all gudsdyrkelse. Bibler ble samlet sammen og brent offentlig med alle mulige tegn på forakt. Guds lov ble tråkket ned. Bibelske ordninger ble opphevet. Den ukentlige hviledagen ble avskaffet, og i stedet ble hver tiende dag benyttet til svir og gudsbespottelse. Dåp og nattverd ble forbudt, og på kirkegårdene ble det satt opp iøynefallende plakater som kunngjorde at døden var en evig søvn. MHK 215.3
Gudsfrykt er på ingen måte begynnelsen til visdom, ble det sagt, men begynnelsen til dårskap. All religiøs feiring ble forbudt, unntatt den som gjaldt friheten og fedrelandet. “Biskopen av Paris ble ført frem for å spille hovedrollen i det mest skamløse og skandalepregede skuespill som noen gang har forekommet i en nasjonalforsamling. ... Omgitt av fullt seremoniell måtte han erklære at den kristne tro som han hadde forkynt i så mange år, helt og holdent var et prestebedrag som ikke hadde noe som helst grunnlag i historien eller i noen hellig sannhet. I høytidelige og klare ordelag benektet han eksistensen av den guddom han var blitt ordinert til å tjene, og gikk inn for å hylle frihet, likhet, dyd og moral. Så la han sine biskopelige ordenstegn på bordet og ble broderlig omfavnet av forsamlingens president. En hel del frafalne prester fulgte denne prelatens eksempel.”13Scott MHK 216.1
“Og de som bor på jorden, skal glede og fryde seg over deres skjebne og sende hverandre gaver. For disse to profetene hadde vært en stor plage for dem som bor på jorden.” Det vantro Frankrike hadde brakt Guds to vitners refsende røst til taushet. Sannhetens ord lå dødt på gatene, og de som var imot restriksjonene og kravene i Guds lov, frydet seg. Mennesker trosset himmelens konge offentlig. På samme måte som synderne i gammel tid, ropte de: “Hvordan vet Gud om det? Har Den Høyeste kjennskap til noe?”14Sal 73,11 MHK 216.2
Med en guds bespottelig dristighet som er nesten utrolig, uttalte en av prestene for den nye orden: “Gud, hvis du er til, da hevn ditt skadelidte navn. Jeg utfordrer deg! Du holder deg taus, du tør ikke slippe tordenen løs. Hvem vil heretter tro at du er til?” Det lyder som et ekko av faraos ord: “Hvem er Herren som jeg skal lyde?” “Jeg kjenner ikke Herren.” “Dåren sier i sitt hjerte: ‘Det finnes ingen Gud. ’” Og Herren sier om dem som forvrenger hans ord: “Det skal bli klart for alle hvor vettløse de er.”15Sir Archibald Alison, History of Europe 1, kap. 10; Sal 14,1; 2 Tim 3,9 MHK 216.3