Gjennom alle tider har Herrens gjenkomst vært hans sanne etterkommeres håp. Frelserens avskjedsløfte på Oljeberget om at han ville komme igjen, gjorde fremtiden lysere for disiplene og fylte dem med glede og håp som ingen sorg kunne slokke og ingen motgang svekke. Under lidelse og forfølgelse var tanken på “at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten”, det “salige håp” for dem. MHK 238.1
De kristne i Tessalonika sørget når de måtte begrave sine kjære som hadde håpet å oppleve Herrens komme. Men Paulus, læreren deres, minnet dem om oppstandelsen ved Jesu gjenkomst. Da skulle de døde i Kristus oppstå, og sammen med de levende rykkes opp for å møte Herren. “Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!”91 Tess 4,16-18 MHK 238.2
På klippeøya Patmos hører Johannes dette løfte: “Ja, jeg kommer snart.” Og det lengselsfulle svaret han gir, er uttrykk for menighetens bønn under hele pilegrimsvandringen: “Amen. Kom, Herre Jesus!”10Ap 22,20 MHK 238.3
Fra fengsel, bål og skafott, der martyrene vitnet om sannheten, lyder deres vitnesbyrd om tro og håp ned gjennom århundrene. Fordi de var “overbevist om Kristi oppstandelse og derfor også om sin egen, foraktet de døden og hevet seg over den”, som en av de kristne i samtiden uttrykte det. De var villige til å gå i døden for å “kunne oppstå frie”. De ventet at “Herren skulle komme fra himmelen i Faderens herlighet” “for å gi riket til de rettferdige”. Valdenserne hadde den samme tro. Wiclif så frem til Jesu gjenkomst som menighetens håp. MHK 238.4
Luther uttalte: “Jeg føler meg overbevist om at det ikke er så mye som tre hundre år til dommedag. Gud vil ikke og kan ikke bære over med denne onde verden stort lenger.” “Den store dagen nærmer seg da styggedommens herrevelde skal bli styrtet.”11Daniel T. Taylor, The Reign of Christ on Earth, s. 33,54, 129-134,158 MHK 238.5
“Den gamle verden skal snart forgå,” sa Melanchton. Calvin påla de kristne “ikke å være tvilrådige, men inderlig lengte etter dagen for Kristi komme som den lykkeligste av alle begivenheter”. Han uttalte at “hele familien av troende ser frem til den dagen”. “Vi må lengte etter Kristus, vi må søke og meditere inntil dagen gryr da vår Herre fullt ut vil åpenbare sitt rikes herlighet.”12Samme, s. 158,134 MHK 238.6
“Har ikke vår Herre Jesus faret legemlig til himmelen?” uttalte John Knox, den skotske reformatoren. “Skal han ikke komme igjen? Vi vet at han skal komme, og det snart.” Ridley og Latimer, som gav sitt liv for sannhet og rett, ventet i tro på Herrens komme. Ridley skrev: “Uten tvil nærmer det seg slutten for denne verden. Det tror jeg, og jeg sier det rett ut. Derfor bør vi, som Guds tjener Johannes, av hjertet rope til Kristus, vår frelser: ‘Kom, Herre Jesus!’”13Samme, s. 151,145 MHK 238.7
“Tanken på Herrens komme er overmåte stor og gledelig for meg,” sa Baxter. “Det er troens verk og et kjennetegn på Guds folk at de gleder seg til Herrens gjenkomst og venter på det salige håp.” “Når døden er den siste fiende som skal tilintetgjøres i oppstandelsen, kan vi lære å forstå hvor intenst de troende burde lengte etter og be om at Kristus må komme, så den endelige og fullstendige seier må bli til virkelighet.” “Dette er dagen som alle troende bør lengte etter og håpe og vente på, for den betyr fullendelsen av deres frelse og oppfyllelsen av deres ønsker og mål.” “Herre, fremskynd denne store dagen!”14Richard Baxter, Works 17, s. 555, 500, 182, 183 Det var dette håpet som preget apostelmenigheten, “menigheten i ødemarken” og reformatorene. MHK 239.1