Den profetien som tydeligst syntes å åpenbare tiden for Kristi gjenkomst, var Dan 8,14: Inntil det er gått to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett (eng. bibel: renses). Ved å følge prinsippet om å la Skriften tolke seg selv, fant Miller ut at en dag i profetisk symbolspråk betyr ett år.124 Mos 14,34; Esek 4,6 Han ble klar over at de to tusen tre hundre profetiske dager, eller virkelige år, ville nå langt ut over tidsrammen for jødenes spesielle religiøse paktsforhold. Derfor kunne det ikke være tale om helligdommen i den gamle pakt. MHK 255.2
Miller delte den alminnelige oppfatning at helligdommen i den kristne tidsalder var jorden. Derfor mente han at rensingen av helligdommen, som er forutsagt i Dan 8,14, måtte bety at jorden skulle renses med ild ved Kristi gjenkomst. MHK 255.3
Han fant ut at dersom man kom frem til det rette utgangspunktet for de to tusen tre hundre dagene, var det lett å finne tidspunktet for Kristi gjenkomst. Tiden for den endelige tilintetgjørelse ville da være gitt, da forholdene slik vi kjenner dem, med “stolthet og maktbrynde, hovmod og forfengelighet, ugudelighet og undertrykkelse skal ta slutt”, da forbannelsen vil bli “fjernet fra jorden, døden bli utslettet, lønnen bli gitt til Guds tjenere profetene og de hellige og dem som frykter hans navn, og da han skal ødelegge dem som ødelegger jorden”.13Bliss, s. 76 MHK 255.4
Med ny og enda større iver fortsatte Miller å studere profetiene. Han brukte hele netter og dager til å granske det som syntes å være viktigere og mer interessant enn alt annet. I Dan 8 fant han ikke noen nøkkel til utgangspunktet for de to tusen tre hundre dager. MHK 255.5
Selv om engelen Gabriel fikk pålegg om å forklare synet for Daniel, gjorde han det bare delvis. Da profeten så den fryktelige forfølgelsen som skulle komme over menigheten, følte han seg helt avkreftet. Han klarte ikke mer, og engelen forlot ham for en tid. “Jeg, Daniel, var syk i flere dager. ... Jeg var lamslått av synet og forstod det ikke.” MHK 256.1
Men Gud hadde pålagt sitt sendebud: “Forklar synet for denne mannen!” Oppdraget måtte utføres. Derfor kom engelen senere tilbake til Daniel og sa: “Nå er jeg kommet hit for å gi deg full innsikt. ... Så merk deg ordet og gi akt på synet!” MHK 256.2
Engelen hadde unnlatt å gi nærmere forklaring på et viktig punkt i synet som er omtalt i kap. 8, det som gjaldt tiden - de to tusen tre hundre kvelder og morgener. Idet engelen fortsetter forklaringen, konsentrerer han seg derfor særlig om tidsfaktoren: MHK 256.3
“Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by. ... Du skal vite og forstå: Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist og bygd opp igjen med gater og vollgraver. Men tidene skal være harde. Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien og ikke mer være til. ... En uke gjør han pakten tung for mange, midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer.”14Dan 8,27.16; 9,22-27 MHK 256.4
Engelen var blitt sendt til Daniel i den bestemte hensikt å forklare det punktet som han ikke forstod i synet i kap. 8 - kunngjøringen om tiden: “To tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen få sin rett.” Etter at engelen hadde pålagt Daniel å merke seg ordet og gi akt på synet, begynte han med å si: “Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by.” MHK 256.5
Ordet “fastsatt” i vår bibel betyr egentlig “skåret av”. Engelen forklarte at sytti uker, eller 490 år, er skåret av fordi de særlig gjaldt jødene. Hva er denne tidsperioden skåret av fra? Ettersom de to tusen tre hundre dagene er den eneste tidsperioden som er omtalt i kap. 8, må det være fra denne perioden de sytti ukene ble skåret av. De sytti ukene må derfor være en del av de to tusen tre hundre dagene, og disse to tidsperiodene må ha det samme utgangspunktet. MHK 256.6
Engelen slo fast at de sytti ukene begynte da befalingen gikk ut om å gjenreise Jerusalem. Hvis man kunne finne ut når denne befalingen ble gitt, hadde man også utgangspunktet for den store tidsperioden - de to tusen tre hundre dagene. MHK 257.1
Denne befalingen står gjengitt i Esra 7. I sin mest utførlige form ble den gitt av Artaxerxes, konge av Persia, i 457 f.Kr. Men i foregående kapittel heter det at templet i Jerusalem ble bygd “etter påbud av perserkongene Kyros, Dareios og Artaxerxes”. Ettersom disse tre kongene utferdiget, bekreftet og iverksatte befalingen, ble profetien nøyaktig oppfylt. Dermed ble begynnelsen på de to tusen tre hundre år markert. Tar man utgangspunkt i år 457 f.Kr., da befalingen ble satt i verk, viser det seg at hver enkelt del av profetien om de sytti ukene var blitt oppfylt. MHK 257.2
Fra den tid da befalingen gikk ut om at folk fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, til det kom en som er salvet, en fyrste, skulle det gå sju uker og sekstito uker. Det er sekstini uker, eller 483 år. Befalingen fra Artaxerxes ble satt i verk høsten 457 f.Kr. Fra dette årstallet ville perioden på 483 år utløpe om høsten år 27 e.Kr. Da gikk profetien i oppfyllelse. MHK 257.3
“Messias” betyr “en som er salvet”. Om høsten år 27 ble Jesus døpt av Johannes og ble salvet med Den Hellige Ånd. Apostelen Peter vitner at “Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft”. Og Jesus selv kunngjør: “Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige.” Etter at Jesus var døpt, drog han til Galilea “og forkynte Guds evangelium og sa: ‘Tiden er kommet, Guds rike er nær’”.15Apg 10,38; Luk4 ,18; Mark 1,14.15 MHK 257.4
“En uke gjør han pakten tung for mange.” Uken som her er nevnt, er den siste av sytti, de siste sju år av den tiden som vår tildelt jødene. I denne tiden, fra år 27 til 34, ble evangeliet forkynt spesielt for jødene, først av Jesus selv og deretter av disiplene. Da apostlene ble sendt ut med det glade budskap, sa Jesus til dem: “Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer! Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk.”16Matt 10,5.6 MHK 257.5
“Midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer.” I år 31, tre og et halvt år etter sin dåp, ble Kristus korsfestet. Det store offer på Golgata gjorde ende på det offersystem som i fire tusen år hadde pekt frem til Guds lam. Symbolet hadde møtt virkeligheten, og det seremonielle systemet med ofringer og påbud opphørte. MHK 257.6
De sytti ukene, eller 490 år, som var bestemt for jødene, endte altså i år 34 e.Kr. Gjennom vedtaket i det jødiske råd, som førte til at Stefanus måtte lide martyrdøden, beseglet den jødiske nasjon sin forkastelse av Messias, og forfølgelsen ble satt i gang mot de kristne. Frelserens budskap, som ikke lenger var begrenset til det utvalgte folket, ble nå forkynt til hele verden. MHK 257.7
På grunn av forfølgelsen ble disiplene tvunget til å flykte fra Jerusalem, men de “drog rundt og forkynte evangeliet. Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus”. Peter ble ledet av Gud til å forkynne evangeliet for Kornelius, den gudfryktige offiseren i Cæsarea. Og den nidkjære Paulus, som var blitt vunnet for Kristus, fikk pålegg om å bringe evangeliet til hedningefolkene.17Apg 8,4.5; 22,21 MHK 258.1
Så langt er hvert enkelt ledd i profetien nøyaktig oppfylt. Det er hevet over tvil at de sytti ukene begynte i år 457 f.Kr. og sluttet i år 34 e.Kr. Fra det årstallet er det ikke vanskelig å finne slutten på de to tusen tre hundre dagene. Når de sytti uker - 490 dager - ble “skåret av” fra de to tusen tre hundre dagene, blir det 1810 dager igjen. Etter de 490 dager var det altså fremdeles 1810 dager igjen av profetien. Med utgangspunkt i år 34 e.Kr. måtte de ende i 1844. De to tusen tre hundre dagene i Dan 8,14 førte altså ned til 1844. MHK 258.2
Engelen kunngjorde at ved slutten av denne lange profetiske tidsperioden skulle “helligdommen igjen få sin rett” - bli renset. Tiden da helligdommen skulle bli renset, som de fleste mente ville skje ved Kristi gjenkomst, var dermed slått fast. MHK 258.3
Miller og hans tilhengere mente først at de to tusen tre hundre dagene endte om våren 1844, mens profetien peker til høsten samme år. De som mente at det første tidspunktet gjaldt Jesu gjenkomst, ble skuffet og forvirret på grunn av denne misforståelsen. Men dette svekker ikke begrunnelsen for at de to tusen tre hundre dagene endte i året 1844, og at den store begivenheten - rensingen av helligdommen - skulle inntreffe da. MHK 258.4