Med sin begrensede forstand er mennesker ikke i stand til å forstå Den Eviges råd eller fullt ut fatte hans planer. Likevel er det ofte en eller annen feil eller forsømmelse fra deres side som gjør at de bare delvis fatter budskapet Herren sender. MHK 269.4
Ofte er folk, endog Guds tjenere, så forblindet av menneskelige meninger, tradisjoner og falsk lære at de bare delvis fatter det han har åpenbart i sitt ord. Slik var det med disiplene, selv da Jesus var personlig iblant dem. De var smittet av den vanlige oppfatning om Messias som en jordisk fyrste som skulle gjøre Israel til et verdensrike, og de skjønte ikke hva han mente når han forutsa at han måtte lide og dø. MHK 269.5
Kristus hadde sendt dem ut for å forkynne dette budskapet: “Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!”3Mark 1,15 Dette grunnet seg på profetien i Dan 9. Engelen hadde forklart at de sekstini ukene skulle strekke seg frem til “en som er salvet, en fyrste” stod frem. Med håp og forventning så disiplene frem til at Messias-riket skulle bli opprettet i Jerusalem for å regjere over hele jorden. MHK 269.6
De forkynte budskapet som Kristus hadde gitt dem, enda de selv misforstod det. Kunngjøringen var basert på Dan 9,25, men de overså neste vers som fortalte at Messias skulle utryddes. Helt fra barnsben av hadde de drømt om et jordisk rike, og dette forkludret deres forståelse så de hverken forstod profetien eller det Kristus hadde sagt. MHK 269.7
De gjorde sin plikt da de formidlet budskapet om Guds nåde til jødefolket. Men nettopp da de ventet at deres Herre skulle sette seg på Davids trone, opplevde de at han ble grepet som en forbryter, pisket, hånet og fordømt, og hengt på korset. Disiplene var tynget av smerte og fortvilelse da deres Herre lå i graven. MHK 270.1
Kristus kom på den bestemte tiden og på den måten som var forutsagt. Skriften var blitt oppfylt i hver eneste detalj av hans tjeneste. Han forkynte budskapet om frelse, og han talte “med myndighet”. Tilhørerne var overbevist om at det var fra himmelen. Guds ord og Ånd vitnet om Sønnens guddommelige oppgave. MHK 270.2
I inderlig kjærlighet klynget disiplene seg fortsatt til Jesus. Likevel var de plaget av uvisshet og tvil. Fortvilelsen gjorde at de ikke husket Jesu ord om at han måtte lide og dø. Skulle de virkelig bli så sorgfulle og skuffet dersom Jesus fra Nasaret var den sanne Messias? Det var tanken på dette som pinte dem i de trøstesløse timene den sabbaten mens Jesus lå i graven. MHK 270.3
Men selv om sorgen gjorde det mørkt for disiplene, var de ikke alene. Profeten sier: “Sitter jeg i mørke, er Herren mitt lys. ... Han skal føre meg ut i lyset, og jeg skal se hans rettferd.” “Så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset.” Gud har sagt: “Lys bryter fram i mørket for de oppriktige.” “Jeg vil føre de blinde på en vei de ikke kjenner, lede dem på ukjente stier. Mørket foran dem gjør jeg til lys og ulendt mark til en slette. Dette er det jeg vil gjøre, og ingen ting skal være ugjort.”4Mi 7,8.9; Sal 139,12; 112,4; Jes 42,16 Det som disiplene forkynte i Herrens navn, var på alle måter riktig. De begivenhetene det viste frem til, ble oppfylt allerede på deres tid. “Tiden er kommet, Guds rike er nær,” var budskapet de forkynte. MHK 270.4
Ved slutten av “tiden” - de sekstini ukene i Dan 9 som skulle nå ned til Messias, “en som er salvet” - ble Kristus salvet av Ånden etter at Johannes hadde døpt ham. “Guds rike” som de hadde sagt var nær, ble opprettet ved Kristi død. Det var ikke et jordisk rike, slik de hadde ment. Det var heller ikke det riket som skal opprettes når “kongedømmet og veldet og makten i rikene under himmelen skal bli gitt til det folk som er Den Høyestes hellige”, det evige rike som “alle makter skal tjene og lyde”.5Dan 7,27 MHK 270.5
I Bibelen forekommer uttrykket “Guds rike” både om nådens og herlighetens rike. Nådens rike er omtalt i Hebreerbrevet. Etter omtalen av Kristus, den medfølende øversteprest “som har medlidenhet med oss i vår svakhet”, sies det: “La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.”6Heb 4,15.16 Nådens trone svarer til nådens rike, for en trone forutsetter et rike. I mange av lignelsene bruker Kristus betegnelsen “himmelriket” som uttrykk for nådens verk i menneskene. MHK 270.6
På samme vis er herlighetens trone et uttrykk for herlighetens rike som Jesus henviser til på denne måten: “Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham.”7Matt 25,31.32 Dette rike hører ennå fremtiden til. Det blir ikke opprettet før Kristi gjenkomst. MHK 271.1
Nådens rike ble opprettet straks etter syndefallet da frelsesplanen ble iverksatt. Det eksisterte allerede i Guds plan og kom til uttrykk i hans løfte, og ved tro fikk mennesket borgerrett der. Likevel ble det ikke til virkelighet før ved Kristi død. Selv etter at han hadde begynt sin gjerning på jorden, kunne han på grunn av menneskenes trass og utakknemlighet ha unndratt seg Golgata. MHK 271.2
I Getsemane rystet smertens beger i hånden hans. Selv da kunne han ha tørket den blodige svetten av pannen og latt den falne slekten omkomme i sin synd. Hvis han hadde gjort det, ville det ikke vært noen frelse for syndige mennesker. Men Frelseren gav sitt liv på korset og ropte med sitt siste åndedrag: “Det er fullbrakt!” Da ble frelses planen oppfylt. Løftet om frelse til det falne menneskeparet i Edens hage ble stadfestet. Nådens rike, som før bare hadde eksistert i form av Guds løfter, ble nå opprettet. MHK 271.3
Kristi død, som hadde knust disiplenes håp, ble den begivenheten som for evig stadfestet håpet. Selv om den førte til bitter skuffelse, var den det beste beviset for at det de hadde trodd på, var sant. Begivenheten som hadde gjort dem sorgfulle og fortvilt, åpnet håpets dør for alle Adams etterkommere. Den er grunnlaget for håpet om evig liv og salighet for alle trofaste gjennom alle tider. MHK 271.4
Gud virkeliggjorde sin gode hensikt endog gjennom skuffelsen disiplene opplevde. Han hadde vunnet dem ved den guddommelige kraften i sin undervisning, for “aldri har noe menneske talt slik som denne mannen”. Likevel var kjærlighetens edle metall blandet med stolthetens, selviskhetens og ærgjerrighetens slagg. Selv da de var samlet for å feire påsken, da Jesus alt var på vei inn i skyggen av Getsemane, var det strid blant dem om hvem som skulle være den største. De drømte om tronen, kronen og herligheten, mens skam og dødsangst ventet dem i Getsemane, under rettergangen og på Golgata. MHK 271.5
Det var stolthet og lyst til verdslig ære som fikk dem til å holde så krampaktig fast på tidens falske oppfatning, i stedet for å gi akt på det som Jesus hadde sagt om rikets sanne natur og om sin lidelse og død. Villfarelsen førte til en hard, men nødvendig prøve som Gud tillot for å rettlede dem. MHK 271.6
Disiplene hadde misforstått meningen med budskapet og var ikke klar over hva som ventet dem. Likevel hadde de forkynt varselsbudskapet som Gud hadde gitt, og Herren lønnet dem for deres troskap og lydighet. De ble betrodd å forkynne budskapet om den oppstandne Herre for alle folkeslag. For å bli beredt for denne oppgaven måtte de ha den erfaringen som syntes så bitter. MHK 271.7