Da plikten til å holde sabbaten ble fremholdt, var det mange som ut fra et verdslig synspunkt sa: “Vi har alltid holdt søndagen, og det samme gjorde våre forfedre. Mange gode og fromme personer døde som glade og lykkelige søndagsholdere. Dersom de hadde rett, har vi det og. Hvis vi skal holde den nye sabbaten hellig, kommer vi i utakt med verden ellers, og vil ikke kunne påvirke den. Hva kan en liten flokk som holder den sjuende dagen, håpe å utrette mot hele verden som holder søndagen?” MHK 349.3
Med lignende argumenter prøvde jødene å forsvare sin holdning da de hadde forkastet Kristus. Gud hadde vist velvilje mot fedrene deres da de kom med sine offer. Hvorfor skulle så ikke deres sønner og døtre oppnå frelse når de gjorde det samme? På Luthers tid hevdet romerkirkens tilhengere at mange gode kristne døde i den katolske tro, og at den derfor var nok til frelse. En slik tenkemåte viste seg å bli en effektiv hindring for ethvert fremskritt i kristelig tro og livsstil. MHK 349.4
Mange hevdet at søndagsfeiring i århundrer hadde vært et fast forankret lærepunkt og en utbredt kirketradisjon. Denne påstanden ble møtt med. at helligholdelsen av sabbaten var enda eldre og mer utbredt, at den var like gammel som jorden selv, og stadfestet både av Gud og engler. MHK 349.5
Da jorden ble skapt, mens alle morgenstjerner jublet og alle Guds sønner ropte av fryd, ble grunnvollen til sabbaten lagt.6Job 38,6.7; 1 Mos 2 ,1-3 Sabbaten har derfor krav på vår aktelse. Den ble ikke innstiftet av noen menneskelig myndighet og hviler ikke på menneskelig tradisjon. Det var den gamle av dager som innstiftet den, og den er påbudt i hans ord. MHK 349.6
Da folk ble stilt overfor spørsmålet om hvilken hviledag som var den rette, var det mange populære forkynnere som forvrengte Guds ord og utla det på den måten som best kunne berolige dem som var usikre. Og de som ikke selv studerte Skriften, slo seg til tåls med tolkninger som var i samsvar med deres egne ønsker. MHK 350.1
Mange prøvde å tilbakevise sannheten ved hjelp av spissfindige argumenter og ved å henvise til kirkefedrenes overleveringer og kirkens autoritet, mens sannhetens talsmenn støttet seg til Bibelen for å forsvare gyldigheten av det fjerde bud. Ydmyke personer som bare var væpnet med Guds ord, motstod angrepene fra lærde personer. Disse ble forbauset og forbitret da de oppdaget at deres spissfindige talemåter var uten virkning overfor det enkle og likefremme resonnement fra personer som hadde bedre kjennskap til Skriften enn til akademisk ordkløveri. MHK 350.2
I mangel av bibelsk støtte for sitt syn var det mange som i utrettelig utholdenhet, og uten selv å vite det, brukte de samme talemåter som Kristus og apostlene ble møtt med: “Hvordan kan det være at fremtredende religiøse ledere ikke forstår dette med sabbaten? Bare noen få tror det samme som dere. Det er utenkelig at dere har rett og at alle de lærde i verden tar feil.” MHK 350.3
For å tilbakevise slike påstander behøvde de bare å sitere Bibelen og minne om hvordan Herren gjennom tidene hadde ledet sitt folk. Gud virker gjennom dem som hører og lyder hans røst. De er om nødvendig villige til å forkynne ubehagelige sannheter, og er ikke redde for å påtale populære synder. MHK 351.1
Når Gud ikke oftere velger lærde og fremtredende personer til å stå i spissen for reformasjonsbevegelser, er det fordi de stoler på sine trosbekjennelser, sine teorier og teologiske systemer, og har ikke trang til å bli undervist av Gud. Bare de som har personlig kontakt med visdommens kilde, er i stand til å forstå og forklare Bibelen. MHK 351.2
Personer som bare har liten formell utdanning, blir somme tider kalt til å forkynne sannheten, ikke fordi de er uten lærdom, men fordi de ikke er for selvkloke til å lære av Gud. De får undervisning i Kristi skole, og deres ydmykhet og lydighet gjør dem store. Ved å gi dem kunnskap om sannheten viser Gud dem en slik ære at jordisk heder og menneskelig storhet blir uten betydning i sammenligning. MHK 351.3