Foreldrene begynner ikke i tide. Det første tegn på sinne blir ikke undertrykt, og barna blir oppsetsige. Dette øker etter hvert som de vokser, og blir styrket etter som de blir. sterkere. Noen barn mener at det er en selvfølge at de skal få sin vilje når de blir eldre og at foreldrene må bøye seg for deres ønsker. De venter at foreldrene skal varte dem opp. De blir utålmodige når de blir irettesatt og når de blir gamle nok til å kunne hjelpe sine foreldre, bærer de ikke de byrdene som de burde bære. De er blitt fritatt for ansvar og vokser opp som verdiløse i hjemmet og verdiløse utenfor. De har ingen evne til å holde ut. Foreldrene har båret byrden og tillatt dem å vokse opp i lediggang uten å bli vent til orden, flid og sparsomhet. De er ikke blitt opplært til å fornekte seg selv, men er blitt forkjælet og føyd. Deres lyster er blitt tilfredsstilt, og de vokser opp med svekket helse. Deres vesen og oppførsel er ikke tiltalende. De er selv ulykkelige, og de gjør omgivelsene ulykkelige. Og mens barna ennå bare er barn og trenger til å stå under disiplin får de lov å gå i selskap og være sammen med de unge, og den ene øver en nedbrytende innflytelse på den andre. VFM1 68.3
Guds forbannelse kommer ganske sikkert til å hvile over utro foreldre. Ikke bare det at de planter torner som vil såre dem her nede, men de må møte sin egen utroskap når den himmelske retten blir satt. Mange barn kommer til å stå opp i dommen og fordømme sine foreldre fordi de ikke har holdt dem i age, og gi dem skylden for deres undergang. Foreldrenes falske. medfølelse og blinde kjærlighet får dem til a unnskylde barnas fell og la det gå uten å irettesette dem. .Som følge av dette går barna deres fortapt, og ansvaret for deres sjeler kommer til å hvile på de utro foreldrene. VFM1 69.1
Barn som slik blir oppdratt uten disiplin, har alt å lære når de en gang bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere. Hele deres religiøse erfaring blir påvirket av oppdragelsen i barndommen. Deres egenrådighet vil ofte komme til syne. Det er den samme mangel på selvfornektelse, den samme utålmodighet under irettesettelse, den samme kjærlighet til selvet og den samme uvillighet til a søke andres råd eller til å la seg påvirke av andres dømmekraft den samme likegyldighet, ulyst til å bære byrder og unnlate å ta på seg ansvar. Alt dette kommer til syne i deres forhold til menigheten. Det er mulig for slike å seire. Men hvor hard kampen blir, og hvor alvorlig striden blir, som er nødvendig for at de må kunne nå opp til det høye nivå i en kristelig karakter! Men hvis de til sist seirer, vil de før sin forvandling få se hvor nær de kom til randen av evig fortapelse på grunn av mangel på den rette opplæring i ungdommen, og fordi de ikke lærte å underkaste seg i barndommen. VFM1 69.2