Mange som bare med vanskelighet kan holde livet oppe når de er alene, gifter seg og stifter familie, selv om de vet at de ikke har noe å underholde familien med. Og det som er enda verre: De kan ikke styre en familie. Hele deres måte å leve familielivet på, er preget av deres dårlige, slappe vaner. De har bare lite herredømme over seg selv og er lidenskapelige, utålmodige og irritable. Når slike tar imot budskapet, mener de at de har rett til støtte fra sine mer formuende brødre, og dersom deres forventninger ikke blir imøtekommet, klager de over menigheten og beskylder den for ikke å leve etter sin tro. Hvem er de lidende i dette tilfellet? Skal Guds sak unngjelde og dens pengemidler på forskjellige steder bli tømt for at man skal ta seg av disse store fattige familiene? Nei. Det må bli foreldrene som kommer til å lide. Som regel vil de ikke lide større mangel etter at de har tatt imot sabbaten enn de har gjort før. VFM1 82.1
Blant noen av de fattige er det et onde som sikkert kommer til å føre til ruin for dem dersom de ikke overvinner det. De har tatt imot sannheten med sine grove, uslepne, ukultiverte vaner, og det vil gå en tid før de innser og erkjenner sin mangel på dannelse og skjønner at den ikke er i overensstemmelse med Kristi karakter. De mener om andre, som har mer sans for orden og dannelse, at de er stolte, og en hører kanskje at de sier at “sannheten bringer oss alle ned på samme nivå”. Men det er en fullstendig misforståelse å mene at sannheten bringer mottakeren ned. Sannheten løfter ham opp, foredler hans smak, heliggjør hans dømmekraft, og hvis den blir etterlevd, vil den stadig gjøre ham mer skikket til å omgås de hellige englene i Guds stad. Det er hensikten med sannheten at den skal løfte oss opp til samme høye nivå.. VFM1 82.2
De som er mer fordelaktig stilt, bør alltid opptre på en edel, høysinnet måte når de behandler sine fattige brødre, og gi dem gode råd og så overlate til dem å arbeide seg gjennom livets kamper. VFM1 82.3
Men det ble vist meg at det hviler på menigheten en ytterst høytidelig plikt til å vise en særlig omhu for de svært fattige enker. foreldreløse og syke. VFM1 83.1
*****
Mange av dem som bekjenner seg til sannheten, er ikke blitt helliget ved den og er kanskje ikke mer villige til å foreta en endog ubetydelig prisreduksjon når de handler med en fattig bror enn de ville være overfor et velstilt verdensmenneske. De elsker ikke sin neste som seg selv. Det ville ha vært mer velbehagelig for Gud om det var mindre egoisme og mer uegennyttig godgjørenhet. — 1868, bind 2, side 51. VFM1 83.2