Dagen igjennom utførte han et alvorlig arbeid med å gjøre godt mot andre og frelse mennesker fra tilintetgjørelse. Han helbredet de syke, trøstet dem som sørget, og brakte frimodighet og håp til de fortvilte. Han oppreiste de døde til liv. Og når hans dagsverk var endt, gikk han kveld etter kveld vekk fra byens forvirring, og i en eller annen avsidesliggende lund lå han bøyd i bønn til sin Far. Til tider skinte månens klare stråler på hans bøyde skikkelse. Til andre tider ble alt lys fordunklet av skyer og mørke. Duggen og rimfrosten fra natten hvilte på hans hode og skjegg mens han lå og ba. Ofte fortsatte han sine påkallelser hele natten. Han er vårt eksempel. Hvis vi kunne huske på dette og etterligne ham, ville vi bli meget sterkere i Gud. VFM1 191.1
Dersom menneskenes Fader, som hadde guddommelig styrke, følte trang til bønn, hvor mye mer bør ikke svake, syndige mennesker innse hvor nødvendig det er med bønn — brennende, stadig bønn! Når Kristus ble hardest angrepet av fristelse, spiste han ikke noe. Han overga seg til Gud, og i alvorlig og fullkommen underkastelse under Faderens vilje vant han seier. De som bekjenner seg til sannheten for disse siste dager, bør fremfor alle andre som bekjenner seg til å være kristne, etterligne det store guddommelige mønster i bønn. VFM1 191.2
“Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og tjeneren som sin herre.” Matt. 10, 25. Ofte dekker vi bordene våre med overdådige retter, som hverken er sunne eller nødvendige, fordi vi synes bedre om slikt enn om selvfornektelse, om frihet for sykdom og om et friskt sinn. Jesus ba alvorlig til sin Far om styrke. Guds Sønn, som var guddommelig, betraktet dette til og med for sitt eget vedkommende, for å være av større betydning enn å sitte ved det mest overdådige bord. Han har gitt oss et synlig bevis for at bønn er nødvendig hvis vi skal få styrke til å kjempe mot mørkets makter og til å gjennomføre den oppgaven som er lagt på oss. Vår egen styrke er svakhet, men den kraft Gud gir, er mektig og vil gi hver den som oppnår den, mer enn seier. VFM1 191.3