Faren gjorde sønnens hjemkomst til en særlig gledesfest. Den eldste sønnen ute på marken visste ikke at hans bror var kommet hjem, men han hørte lyden av den alminnelige gledesstemning og spurte en av tjenerne hva alt dette kunne bety. Da fikk han høre at hans bror, som de hadde ment var død, var kommet hjem, og at hans far hadde slaktet gjøkalven fordi han hadde fått sønnen levende tilbake. VFM1 264.3
Broren ble nå sint og ville ikke gå inn for å se eller ta imot sin bror. At hans utro bror, han som hadde forlatt sin far og slik påført ham det tunge ansvaret å skulle utføre de pliktene som de skulle ha vært to om, nå skulle bli mottatt med slik ære, gjorde at han ble harm. Denne broren hadde levd et liv i syndig ryggesløshet og ødslet vekk de midlene hans far hadde gitt ham helt til han var kommet i nød, mens hans hjemmeværende bror trofast hadde utført sine sønneplikter. Og nå kommer denne ryggesløse mannen til sin fars hus og blir tatt imot med større aktelse og ære enn han selv noen gang hadde fått. VFM1 265.1
Faren ba den eldste sønnen sin inderlig om å gå bort og ta imot sin bror med glede, fordi han var tapt og ble funnet. Han var død i synd og ugudelighet, men er levende igjen. Han har vunnet moralsk forståelse tilbake og avskyr nå sin syndige handlemåte. Men den eldste sønnen fremholder sitt: “Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og meg har du aldri gitt et kje for at jeg kunne være glad med mine venner; men da denne din sønn kom, han som har ett opp din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!” Luk. 15, 19. 30. VFM1 265.2
Han forsikret sin sønn at han alltid var hos ham, og at alt det han hadde, var hans, men at det var riktig at de skulle vise disse tegn på glede “fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet”. Luk. 15,31. 32. At den som var tapt, er funnet, og den som var død, er levende, betyr mer for faren enn alle andre hensyn. VFM1 265.3
Kristus fortalte denne lignelsen for å fremstille den måten vår himmelske far tar imot den villfarne og botferdige på. Faren er den som det er syndet mot. Men i sin sjels medlidenhet og full av nåde og tilgivelse møter han den fortapte og viser sin store glede over at hans sønn, som han trodde var død for all sønnlig hengivenhet, er blitt klar over sin store synd og forsømmelse og har vendt tilbake til sin far. Han har satt pris på hans kjærlighet og anerkjent hans krav. Han vet at sønnen, som har vandret i synd og nå angrer, trenger hans nåde og kjærlighet. Denne sønnen har gått gjennom lidelse. Han har erkjent sin trang, og han kommer til sin far som den eneste som kan hjelpe i hans store trang. VFM1 265.4
Den fortapte sønnens hjemkomst var årsak til den største glede. Den eldste brors klager var naturlig, men ikke berettiget. Og likevel er det ofte den måten en bror opptrer på mot sin bror. Det er for mye strev etter å la den som feiler, få føle hvor de har feilet og fortsatt å minne dem om deres feiltrinn. De som har feilet, trenger til medynk, hjelp og sympati. De lider og er titt motløse og forsagte. De trenger til full tilgivelse mer enn til noe annet. VFM1 266.1