Go to full page →

KRISTUS OG LOVEN PFG1 207

Den fullkomne lov* PFG1 207

Fra “The Review and Herald”. 5. april 1898.

Guds lov, som man finner den i Bibelen, stiller store krav. Hvert prinsipp er hellig, rettferdig og godt. Loven gjør mennesket til Guds skyldner. Den innbefatter tankene og følelsene, og den skaper overbevisning om synd hos alle som blir klar over at de har overtrådt dens bud. Hvis loven bare gjaldt ytre forhold, ville menneskene ikke måtte svare for onde tanker, begjær og planer. Men loven krever at sjelen. selv skal være ren og sinnet hellig, at tanker og følelser må samstemme med kjærlighetens og rettferdighetens krav. PFG1 207.1

I sin undervisning viste Jesus rekkevidden av prinsippene i loven som ble forkynt på Sinai. Han levendegjorde lovens krav, den loven som for evig står fast som rettferdighetens store standard, som alle skal bli dømt etter på den store dag, da retten blir satt og bøker åpnet. Han kom for å oppfylle aU rettferdighet, og som menneskehetens hode å vise menneskene at de kan gjøre det samme, at de kan oppfylle Guds krav. Ved den rike nåde han har tilveiebrakt for menneskene, behøver ingen å gå glipp av himmelen. En fullkommen karakter er det mulig å oppnå for alle som går inn for det. Dette er selve grunnlaget for evangeliets nye pakt. Guds lov er treet, evangeliet er de velluktende blomster og frukten det bærer. PFG1 207.2

Når Guds Ånd viser menneskene den fullstendige betydning av loven, skjer det en forandring i dem. Profeten Natans ærlige beskrivelse av Davids sanne tilstand, gjorde at David så sin egen synd. Dette hjalp ham til å avstå fra den. Han tok imot det råd han fikk og ydmyket seg for Gud. Han sier: “Herrens lover fullkommen, den gir sjelen nye krefter. Herrens lovbud er pålitelig, det gir den uerfarne visdom. Herrens påbud er rette, de gir glede i hjertet. Herrens bud er rent, det får øynene til å stråle. Frykten for Herren er ren, den varer til evig tid. Herrens dommer er sanne, rettferdige er de alle. De er dyrebarere enn gull, enn fint gull i mengde, og søtere enn honning som drypper fra vokskakene. Ja, din tjener tar imot den rettledning budene gir; å holde dem gir stor lønn. Men hvem kan merke sine feiltrinn? Tilgi meg hver synd jeg ikke vet om. Ja, vern din tjener mot skammelige synder, så de ikke får makt over meg. Da kan jeg være hel i min ferd, frikjent for store overtredelser” (Sal 19,8-14). PFG1 208.1

Hvordan Paulus så på loven PFG1 208

Paulus sier om loven: “Hva skal vi da si? Er loven synd? Slett ikke. Men uten loven ville jeg ikke ha visst av synden. Jeg ville ikke ha visst hva begjær er, dersom loven ikke sa: Du skal ikke begjære. Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg, for uten loven er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Da budet kom, fikk synden liv,men jeg døde. Slik viste det seg at det som skulle gi liv, førte til død for meg. For synden benyttet seg av budet og bedrog og drepte meg med det” (Rom 7,7-11). PFG1 208.2

Synden drepte ikke loven, men loven drepte den syndige natur i Paulus. Han skriver: “Men nå er vi løst fra loven, fordi vi er døde fra loven som bandt oss. Vi tjener Gud i et nytt liv, i Ånden, og ikke som før etter bokstaven” (Rom 7,6). “Men er da det som er godt, blitt til død for meg? Slett ikke! Det var synden som gjorde det. Den brukte det gode til å føre meg i døden, og slik skulle det bli klart hvordan synden virkelig er. Gjennom budet skulle synden bli over all måte syndig” (vers 13). “Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt” (vers 12). Paulus minner leserne om loven de har overtrådt, og viser dem hva de er skyldige i. Han underviser dem som en lærer underviser sine elever og viser dem veien tilbake til troskap mot Gud. PFG1 208.3

Det finnes ingen sikkerhet, hvile eller rettferdighet for den som overtrer Guds lov. Man kan ikke håpe på å stå uten skyld for Gud og ha fred med ham på grunn av Kristi forsoning, så lenge man fortsetter å leve i synd. Man må slutte med å overtre, og bli lojale og trofaste. Når synderne ser inn i det store moralske speil, ser de sine karaktermangler. De ser seg selv slik de virkelig er, tilsølte, urene og fortapte. Men de vet at loven ikke på noen måte kan fjerne skylden og tilgi synderen. De må gå lenger enn dette. Loven er bare vokteren som leder dem til Kristus. De må se hen til Frelseren som bærer deres synd. Når Kristus blir åpenbart for dem på Golgata kors, han som døde under vekten av hele verdens synd, viser Den Hellige Ånd dem hvordan Gud ser på . alle som angrer sin synd. “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh 3,16). PFG1 209.1

Hver enkelt av oss må som aldri før gi akt på ethvert “så sier Herren”. Mange er ulydige mot Gud. De overtrer hans hellige sabbat, krangler om de enkleste og tydeligste uttalelser i Guds ord, fordreier visse skriftsteder og gjør samtidig fortvilte anstrengelser for å få sin ulydighet til å være i harmoni med Bibelen. Men Bibelen fordømmer den slags fremgangsmåte, slik den fordømte de skriftlærde og fariseerne på Kristi tid. Vi må vite hva som er sant. Skal vi gjøre som fariseerne? Skal vi vende oss fra den største lærer verden har sett og til menneskers uttalelser og tradisjoner? PFG1 209.2

Følgene av å overtre Guds lov PFG1 210

Det er mange slags tro vi ikke skalla tankene være opptatt med. Adam trodde Satans løgn, den andsinnede anklagen mat Guds karakter. “Og Herren Gud gav mannen dette påbud: Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet sam gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø” (l Mos 2,16). Da Satan fristet Eva, sa han: “Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av nae tre i hagen? Kvinnen svarte slangen: Vi kan gadt spise av frukten på trærne i hagen. Bare am frukten på det treet sam står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø! Da sa slangen til kvinnen: Dere kammer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli sam Gud og kjenne gadt og ondt” (l Mos 3,1-5). PFG1 210.1

Den kunnskap Gud ikke ønsket at våre første fareldre skulle ha, var en erkjennelse av skyld. Da de gadtak Satans påstander, sam var falske, kam ulydighet og overtredelse inn i verden. Denne ulydigheten mat Guds klare bud, denne tro på Satans løgn, åpnet slusene far lidelsen i verden. Satan har fartsatt det verk han begynte i Edens hage. Han har arbeidet utrettelig far å få menneskene til å gadta hans påstander sam bevis mat Gud. Han har kjempet mat Jesu virksamhet sam går ut på å gjenapprette Guds bilde i mennesket. PFG1 210.2

Det at Paulus trodde en løgn, gjarde ham ikke til et vennlig og hensynsfulIt menneske. Han ble en religiøs fanatiker sam raste mat sannheten am Kristus. Han drag gjennam landet, slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel. Han fartelIer selv am dette: “Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men appvakst her i byen. Ved Gamaliels føtter fikk jeg grundig opplæring i fedrenes lav, og jeg har brent far Guds sak sam dere alle gjør det i dag. Jeg har arrestert og lott fengsle både menn og kvinner, ja, til døden har jeg farfulgt tilhengerne av denne lære” (Apg 22.3.4). PFG1 210.3

Menneskene har det vanskelig fordi de avertrer Guds lov. Men Gud overlater ikke synderne til seg selv uten å vise dem en utvei. Guds enbårne Sønn døde far at vi skulle ha liv. Herren gadtar stedfartrederens offer far ass, på betingelse av at vi tar imat Kristus og tror på ham. I tro må synderen kamme til Jesus, påberope seg hans stedfartredende død, legge sin syndebyrde på syndebæreren og motta hans tilgivelse. Det var derfar Jesus kam til denne verden. Slik blir Kristi rettferdighet tilregnet angrende og troende syndere. De blir medlemmer av Guds familie, barn av himmelens kange. — “Review and Herald” 5. april 1898. PFG1 211.1