Den 3. november 1892 skrev en leder for et forlagshus til Ellen White for å underrette henne om at han hadde bestemt seg for å arbeide ntenfor samfunnet, fordi han var kommet i finansielle vanskeligheter. Han hadde ikke greid seg med sine inntekter og var kommet i gjeld til institnsjonen med et samlet beløp på 1244 dollar i løpet av åtte år. I mellomtiden hadde han på samme måte hopet opp gjeld til sanatoriet. Begge institusjoner bad ham i vennlighet om å gjøre opp disse konti. Han følte at under disse forhold ville det være riktig av ham å forlate arbeidet i samfunnet og heller arbeide utenfor, hvor han kunne få høyere lønn. Han håpet da å kunne betale sin gjeld og regnet ikke med noen gang å vende tilbake til arbeidet i Guds verk. Brevet som følger, er Ellen Whites svar. PFG2 210.1
Min bror, i ditt brev skriver du om å forlate Review. Jeg er lei for at du vil gå ut av arbeidet av de grunner du nevner. De åpenbarer at du trenger å få en langt dypere erfaring enn den du nå har. Din tro er meget svak. Andre familier som er mye større enn din, klarer seg med halvdelen av den lønn du har, uten et ord til klage. Vi har opplevd det samme, ogjeg vet hva jeg snakker om. Det er tydelig at enten du fortsetter ved Review eller du slutter der, vil du ha noe å lære som vil være av største betydning for deg. Jeg føler meg ikke fri til å tilskynde deg til å bli, for uten at du drikker dypere av kilden med levende vann, vil din tjeneste ikke være slik at Gud kan godkjenne den. PFG2 210.2
Jeg vet ikke hvem som vil overta den stillingen som vil bli ledig hvis du skulle forlate den. Men hvis den gjerning som Herren har planlagt, og som han lengter etter å utføre, blir gjort for menigheten i Battle Creek, er jeg sikker på at han vil hjelpe dem i en hvilken som helst krise. Han ønsker ikke noen fremtvunget tjeneste. Uten at hans ord fårinngang i sjelen, og hele mennesket underordner seg Kristus, vil det menneskelige redskap, når det fristes og prøves, velge å følge sin egen tilbøyelighet fremfor Herrens veier. Jeg hadde håpet at sannheten som har Skint i klare, bestemte lysstråler siden møtene i Minneapolis, også ville skinne i ditt hjerte. Men ifølge de brev du har skrevet, vet jeg at du ikke vandrer i lyset. ... PFG2 210.3
Hvilken stilling en person enn har i forbindelse med forlagsarbeidet, skal han ikke lønnes med en ublu sum, for Gud arbeider ikke på den måten. Du mangler åndelig syn, og du behøver salvelse fra himmilen så du kan se at Guds verk ble grunnlagt ved offer, og bare ved offer kan det føres videre. ... PFG2 211.1
Noen av dem som har vært knyttet til forlaget, vet ikke, og ønsker ikke å vite av egen erfaring, hva det kostet deres forgjengere å bygge verket opp. Når disse arbeidere som korn senere, fikk del i det, gikk de ikke inn i kompaniskap med Gud. De anerkjenner ikke de prinsipper og vilkår som må herske over det menneskelige redskap som samarbeider med Gud. “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh 3,16). Ingen som ikke har del i denne selvoppofrende kjærlighet, er skikket til å arbeide for Gud. Mange famler seg frem mens de klynger seg til selviskhetens byrde som om den var en dyrebar skatt, mens de flittig holder seg til sin egen vei. Når de banker på himmelens port og sier: “Herre, Herre, lukk opp for oss,” er det mange som vil høre ordene: “Ingen kommer inn her uten dem som får motta den himmelske velsignelsen: Det er bra, du gode og tro tjener. Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din Herre!” (Matt 25,23.) Men du har trofast tjent deg selv, arbeidet for dine egne selviske interesser og vært god imot deg selv. Du har ikke samlet deg en skatt i himmelen.” PFG2 211.2
Vi kan ikke være trygge et øyeblikk når vi kjeler for likegyldighet og skjødesløshet vedrørende vår sjels frelse. Mange vil måtte vekkes opp og forandre sin livsførsel hvis de skal bli frelst. De siste dagers farer er over oss. Vi kan bare være Guds medarbeidere når vi har kontakt med den guddommelige innflytelse gjennom sterk, levende, virkende tro. De som vil unngå den selvfornektende og selvoppofrende del av sin kristentro, vil aldri kunne ta del med Kristus i hans her1ighet. Studium under bønn og besluttsom innsats er nødvendig for alle dem som skal vinne livets krone. PFG2 211.3
Ingen må tro at de har krav på noen fordeler på grunn av fortrinn når det gjelder fødsel, posisjon eller utdannelse. Hvordan fikk de disse privilegier? Bare gjennom Kristus. Gud kaller alle som ønsker å få evig liv, til å etterligne ham som er vårt mønster. Sannhet og rettferdighet er evangeliets grunnleggende prinsipper og de eneste som Kristus vil anerkjenne hos noe menneskelig redskap. Det må bli en hjertefølt overgivelse av vår vilje til Gud. Vi må gi avkall på hele vår egen antatte fortjeneste og se hen til Golgatas kors. Denne overgivelse til Gud innbefatter at vi selv samarbeider med de guddommelige redskaper. Grenen må bli i vintreet. ... PFG2 212.1
Svært mange av de troende har nesten ikke nok å spise. Likevel bringer de i sin dype fattigdom sin tiende og sine offergaver til Herrens forrådshus. Mange som vet hva det vil si åstøtte Guds sak under harde og vanskelige forhold, har investert midler i forlaget. De har vært villige til å holde ut besværligheter og savn, og de har våket og bedt om fremgang for saken. Deres gaver og ofre uttrykker den inderlige takknemlighet og hjertets pris til ham som har kalt dem ut av mørket til sitt underfulle lys. Ingen mer velluktende innflytelse kan stige opp til himmeleu. Gud har hørt deres bønner og er blitt minnet om deres almisser. PFG2 212.2
Guds verk er ett i hele dets utstrekniug, og de samme prinsipper og den samme ånd bør vises i alle dets forgreninger. Det må tydelig gå frem at det er et misjonsarbeid. Enhver avdeling i Guds verk er forbundet med alle deler av det evangeliske arbeid, og den ånd som hersker i en avdeling, vil merkes ut over hele området. Hvis en del av arbeiderne får så høye lønninger, er det andre i forskjellige grener av verket som vil be om det samme, og selvoppofreIsens ånd vil bli slukket i det som er selve hjertet av arbeidet. PFG2 212.3
Andre institusjoner vil bli grepet av den samme ånd, og Guds gunst vil bli tatt fra dem, for han kan aldri godkjenne selviskhet. Slik vil vårt utadvendte arbeid ta slutt. Bare ved en stadig oppofrelse er det mulig å føre det videre. Kall kommer inn fra alle deler av verden om menn og midler til å fremme verket. Skal vi bli tvunget til å si: “Dere må vente, vi har ikke midler i forrådshuset?” PFG2 213.1
Bror X kjenner arbeidet ved forlaget fra tidligere tid. Han vet om de vitnesbyrd som Gud har sendt ham og andre når det gjelder selv fornektelse og offer. Han er ikke ukjent med de mange arbeidsfelter hvor dørene åpnes, og hvor sannhetens banner må løftes opp, og hvor det behøves midler for å sette arbeidet i gang. Hvis han hadde Kristi ånd, ville han vise Kristi sinn. PFG2 213.2
Når bror X forlater forlaget og bryter sin forbindelse med Guds verk, gjør han nettopp det jeg fryktet at han ville gjøre. H vis han hadde vist selv fornektelse og blitt på sin post i lydighet mot Guds vilje fordi dette er Guds verk, ville han ha vist at han ikke var en værhane. Han burde ha lagt hele sitt hjerte i arbeidet og båret dets ansvar og byrder slik som andre har gjort før ham, selv om han ikke ville vinne så mye finansielt som i egne foretagender. Men hvor stor interesse hadde han for sin gjerning, all den stund han kunne forlate den når det passet ham, fordi det syntes å være i hans interesse å gjøre det. Bør soldatene i Kristi hær handle på den måten? Hvis soldater i et lands hær skulle gjøre det, ville de bli betraktet som desertører. Hvordan vil det himmelske univers se på slike soldater i Kristi hær? Ingen som engasjerer seg i Guds verk og som er i stand til å verdsette dets hellighet, kan vende seg fra verket for å skaffe seg noen som helst verdslige fordeler. PFG2 213.3
Bror Y, Gud har vært meget barmhjertig mot deg og bror X. Livet som har vært så utrygt for dere begge, har han i sin nåde spart. Dere har fått dager, måneder og år med muligheter til å utvikle karakteren. Gud har satt dere i forbindelse med sitt verk for at dere skulle bli gjennomtrengt av Kristi ånd. Hver dag og hver time kommer til dere som et blodkjøpt privilegium, slik at dere ikke bare skal arbeide på deres egen frelse, men være redskaper til å bringe mennesker til Kristus, bygge opp hans rike og åpenbare Guds herlighet. Gud ber om hjertet og en helligelse til verket. De som i sannhet er Guds medarbeidere, vil bære byrden av verket. På samme måten som predikanten som han sender ut, vil de føle: “Y e meg om jeg svikter når det gjelder å være trofast og sann i det ansvar som er betrodd meg.” PFG2 213.4
Min bror, hvis du ikke har mer interesse for arbeidet enn det som antydes ved at du kan gå fra det så lett, så har jeg ikke noe å si, eller noen bØ'nn om at du skal fortsette i din stilling, eller at bror X skal vende tilbake til sin. Dere viser begge at dere ikke er menn som en kan stole på. Det eksempel som ville bli gitt ved å tilby dere noe mer som lokkemi.ddel for å bli, ville ikke være til Guds behag. PFG2 214.1
Ikke et øyeblikk ville jeg komme til deg eller noen annen med en bestikkelse i form av penger for å beholde deg i verket, uansett hvilken midlertidig ulempe det enn ville være at du trakk deg tilbake. Kristus leder. Hvis hans Ånd ikke gjør deg villig til å være noe eller gjøre noe for sannhetens sak, så kan du lære den leksen bare ved å gjennomgå prøvelser. Gud vil prøve enhvers tro. Kristus har gjenløst oss ved et uendelig offer. Selv om han var rik, ble han fattig for vår skyld, for at vi ved hans fattigdom skulle få del i evige rikdommer. Alt det vi eier av dyktighet og forstand, er bare det som Herren har lånt oss som betrodde verdier, for å brukes for ham. Det er vår forrett å ta del med Kristus i hans offer, hvis vi vil. PFG2 214.2
De erfarne og gudhengivne menn som begynte dette verket, som fornektet selvet og ikke nølte med å ofre noe som helst for at det skulle ha fremgang, sover nå i sine graver. De var Guds utvalgte kanaler som det åndelige livs prinsipper ble meddelt menigheten igjennom. Den erfaring de hadde, var av den største verdi. De kunne ikke kjøpes eller selges. Deres renhet og helligelse, deres selv oppofrelse og levende forbindelse med Gud, ble velsignet til oppbygging av verket. Våreinstitusjoner var preget av selvoppofreisens ånd. PFG2 214.3
I visse henseender er arbeidet blitt forringet. Mens det har vokst i utstrekning og når det gjelder hjelpemidler, har det avtatt i fromhet. I de dager da vi kjempet mot fattigdom, følte de som så hvor vidunderlig Gud virket i oppbyggingen av sin sak, at de ikke kunne bli vist større ære enn å bli knyttet til interessene i Guds verk ved hellige lenker som bandt dem til Gud. Ville de legge sitt ansvar ned og komme til enighet med Gud ut fra et spørsmål om penger? Slett ikke. Selv om alle selviske tjenere sviktet sin plikt, ville disse aldri forlate verket. De ville si: “Hvis Herren har plassert meg her, ønsker han at jeg skal være en trofast husholder, mens jeg hver dag lærer hvordan jeg skal utføre arbeidet på en tilfredsstillende måte. Jeg vil bli på min post til Gud setter meg fri. Jeg vil vite hva det vil si å være en praktisk, helhjertet kristen. En gang skal jeg få min lønn.” PFG2 215.1
De troende som i den første tiden av vårt verk ofret for å bygge det opp, var gjennomsyret av den samme ånd. De følte at Gud forlangte av alle som var knyttet til hans sak, en ureservert innvielse av ånd, sjel og legeme og av alle deres evner og tjenester for at arbeidet skulle ha fremgang. Gjennom de vitnesbyrd de mottok, ble det gjort krav på hele deres kraft i samarbeid med de guddommelige redskaper, og hele den forøkte dyktighet som ble oppnådd gjennom bruken av alle deres krefter. PFG2 215.2
De som aven eller annen verdslig beveggrunn kan bryte forbindelsen med Guds verk, kan mene at de har en viss interesse for Guds sak. Men den selviskhet og begjærlighet som ligger på lur i det menneskelige hjerte, er meget sterke følelser, og resultatet av denne kampen er ikke bare noe en kan gjette seg til. Uten at sjelen daglig lever av Kristi kjød og hans blod, vil det element av gudsfrykt som finnes, bli overvunnet av det sataniske. Selviskhet og begjærlighet vil dra av sted med seieren. En ånd som har nok med seg selv og vil være uavhengig av andre, vil aldri kunne komme inn i Guds rike. Det er bare de som tar del med Kristus i hans selvfornektelse og offer, som vil ta del med ham i hans herlighet. PFG2 215.3
De som enn i begrenset grad er klar over hva forløsningen betydor dem og deres medmennesker, vil vandre i tro. De vil i noen grad kunne fatte menneskehetens umåtelige nød. De blir rørt av medfølelse når de betrakter den omfattende mangel i vår verden. Det er store folkemengder som lider under mangel på mat og klær, og det er en åndelig fattigdom hos tusenvis av mennesker som lever i skyggen aven fryktelig dom. Sammenliknet med dette svinner den fysiske lidelsen bort til ingenting. Jesu Kristi religion har vunnet vidunderlige seirer over menneskers selviskhet. Kristi selvfornekteJse og selvoppofrelse står alltid for dem som samarbeider med ham, og menneskers vilje gir seg helt inn under Guds vilje. ... PFG2 216.1
Guds tanke er at alle som arbeider sammen med ham, skal ha en rik erfaring av hans kjærlighet og hans kraft til å frelse. Vi bør aldri si: “Jeg har ingen erfaring,” for den Gud som gav Paulus en erfaring, vil åpenbare seg for euhver som inntrengendesøker ham. Hva sa Gud til Abraham? Dette sa han som kjenner hjertene: “Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og riktig” (l Mos 18,19). Abraham oppelsket gudsfrykt i hjemmet, og Herrens frykt førte til et rettskaffent liv. Han som velsigner de rettferdiges bolig, sier: “Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge. ...” Dette betyr ikke utlevering åv hellige betroelser, ingen nøling mellom det somer rett og galt. Den Hellige har gitt regler for hvordan alle skal ledes — den karakterens standard som ingen kan vike av fra, og forbli skyldløs. Vi må flittig og samvittighetsfulIt studere Guds vilje, det må være det første og fremste i alle livets forhold. De lover som hvert mennes de skal være lydig mot, flyter frem fra den uendelige kjærlighets hjerte. PFG2 216.2
Den samme hellige vekter som sier: “Jeg har utvalgt Abraham,” kjente også Kornelius. Han sendte sin engel med et budskap til den mannen som hadde tatt imot og utnyttet alt det lys Gud hadde gitt ham. Engelen sa: “Dine bønner og almisser har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg. Nå skal du sende noen menn til Jaffa for å hente en mann ved navn Simon, ... som bor i et hus nede ved sjøem) (Apg 10,4-6). Slik arbeider Herrens engel for å bringe Kornelius i forbindelse med det menneskelige redskap som han kunne få større lys igjennom. Studer hele dette kapittel omhyggelig og se enkelheten i hele denne beretningen. Tenk så på at Herren kjenner hver enkelt av oss ved navn og vet akkurat hvor vi bor, den ånd som bor i oss, og hver handling i livet. De tjenende engler går gjennom våre menigheter og legger merke til vår trofasthet på vår personlige plikts vei. PFG2 217.1
De legger også merke til når vi forsømmer vår plikt. Husk tilfellet med Ananias og Saffira. Da de foregav at de hadde helliget hele sin eiendom til Gud, løy de for Den Hellige Ånd. Som en følge av sitt bedrag mistet de ikke bare det nåværende liv, men også det kommende. Det er trist for hver den som behandler hellige ting, og likevel fører sine egne spesielle karaktertrekk inn i tjenesten slik at Guds virksomhet blir influert av deres synder. Gud ønsker at de i sin betrodde stilling, ved sitt eget eksempel skal vise Kristi sinn. Men de forkastelige karaktertrekk er vevd inn i alt deres arbeid, og Guds hellige sak er skjemt ved deres selviskhet. Herren vet om dem som bærer ansvarsfulle byrder, er trofaste husholdere som opprettholder streng rettskaffenhet i enhver sak, og setter dette stempel på alle sider av sitt arbeid. ... PFG2 217.2
Du er bedrøvet og sorgfull, men bedra ikke lenger deg selv. Vent ikke at mennesker vil verdsette det lys Gud har gitt dem fra sin egen hellighet, før de åpner sitt hjerte for Jesus. “Støtt deg til meg,” sier han, “stol på meg, for jeg vil aldri svikte deg. Jeg vil være nær hos deg med hjelp til enhver tid når du trenger den.” PFG2 217.3
Det er blitt vist meg at alle som nå har viktige stillinger i Review, vil bli prøvd. Hvis de vil gjøre Kristus til sitt mønster, vil han gi dem visdom, kunnskap og innsikt. De vil vokse i nåde og dugelighet slik Kristus gjorde. Deres karakter vil bli dannet etter hans liknelse. Hvis de unnlater å holde seg på Herrens vei, vil en annen ånd kontrollere deres sinn og dømmekraft. De vil legge planer som Herren ikke er med i, følge sin egen kurs og forlate de stillinger de har hatt. De har mottatt lys. Hvis de viker av fra det og følger sin egen kurs, må ingen komme med bestikkelser for å få dem til å bli. De vil bli en hindring og en snare. Den tid er kommet da alt som kan rystes, vil bli rystet, slik at de ting som ikke kan rystes, vil bestå. — Brev 2a, 1893. PFG2 217.4