Forbindelser som er inngått i barndommen, har ofte ført til svært ulykkelige foreninger eller skammelige skilsmisser. De forbindelsene som blir inngått uten at foreldrene samtykker, har sjelden vist seg å bli lykkelige. De unges kjærlighet til hverandre bør bli holdt i tømme inntil tiden kommer da de er gamle og erfarne nok til at det er riktig og trygt å slippe dem fri. De som ikke blir holdt i tømme, vil stå i fare for å måtte slepe et ulykkelig liv etter seg. En ung som ennå er tenåring, er en dårlig dommer til å avgjøre om en person på hans egen alder er skikket til å bli hans livsledsager. Etter at deres dømmekraft er blitt modnere, oppdager de at de er knyttet til hverandre for livstid, selv om de ikke er i stand til å gjøre hverandre lykkelige. I stedet for å gjøre det beste ut av situasjonen retter de da beskyldninger mot hverandre, og kløften blir større inntil de overser og er likegyldige overfor hverandre. For dem ligger det ikke noe hellig i ordet “hjem”. Hele atmosfæren er forgiftet av ukjærlige ord og bitre bebreidelser. — Å Solemn Appeal, side 11, 12. UID 386.2