De som arbeidet for Gud i tidligere generasjoner, hadde erfaringer som vi kan dra lærdom av i dag. Hvor lite vi vet om de kamper, de prøvelser og det slit som disse menneskene måtte gå igjennom da de forberedte seg på å møte Satans hærer. Fordi de tok på seg Guds fulle rustning, var det mulig for dem å stå imot Satans list. UD 27.1
Disse menneskene som i fortiden ga seg selv til Gud for å fremme hans sak, hadde prinsipper som var faste som stål. Det var mennesker som ikke ville svikte eller bli motløse. Det var mennesker som i likhet med Daniel var fulle av ærefrykt og iver for Gud, fulle av edle hensikter og mål. De var like svake og hjelpeløse som hvem som helst av dem som nå tar del i verket, men de stolte fullt og helt på Gud. De var rike, men deres rikdom besto i en sunn sinnets og sjelens utvikling. Det er noe alle kan oppnå hvis de bare vil gjøre Gud til den første og den siste og den beste i alt. Selv om vi er blottet for visdom, kunnskap, godhet og kraft, så kan vi få alt dette dersom vi vil lære av Kristus det som det er vår forrett å lære. UD 27.2
Den rette slags arbeidere.— I dag har vi muligheter og fordeler som det ikke var lett å skaffe seg i tidligere generasjoner. Vi har større lys, og dette lys har vi fått på grunn av det trofaste arbeid som ble utført av tidligere tiders vektere som stolte på Gud og tok imot kraft fra ham for at lyset kunne skinne i klare, lyse stråler utover verden. På samme måte som edle menn og kvinner i fortiden benyttet seg av det lyset Gud ga dem, har vi i dag et enda større lys som vi skal benytte oss av. De slet lenge for å lære den leksen de fikk i Kristi skole, men de slet ikke forgjeves. De ble belønnet fordi de ikke ga opp å anstrenge seg. De forente seg med den mektigste av alle makter, men likevel ønsket de hele tiden å få en dypere, høyere og videre forståelse av hva de evige virkeligheter er, slik at de kunne ha fremgang når de la sannhetens skatter frem for en trengende verden. UD 27.3
Det er arbeidere med en slik karakter vi trenger i dag. De som er omtalt i himmelens bøker fordi de i Guds øyne er virkelige mennesker, er de som på samme måte som Daniel utvikler alle evner slik at de best kan representere Guds rike i en verden som er full av ondskap. Det er viktig å gå frem i kunnskap, for når kunnskapen blir brukt i Guds tjeneste, er den en kraft til det gode. Verden trenger tenkende mennesker, mennesker med faste prinsipper, mennesker med en stadig voksende forstand og innsikt. Pressen har bruk for mennesker som vil bruke den på den beste måten, slik at sann-heten kan få vinger og bli brakt ut til alle slekter, stammer, tungemål og folk. UD 28.1
Vår kraftkilde.— Vi må gjøre bruk av de unge som vil gjøre ærlige anstrengelser, og som ikke er redde for å legge alle krefter inn i oppgaven. Slike unge vil finne en plass hvor som helst, fordi de ikke vakler på veien. I sinn og sjel har de det guddommelige bildet. De er oppriktige, og hele tiden går de fremover og oppover mens de roper: Seier! Men de dovne blir ikke kalt, de som er redde, og de som ikke tror, de som på grunn av sin manglende tro og sin uvilje mot å fornekte selvet for Kristi skyld, hindrer verket i å ha fremgang. UD 28.2
Gud kaller på dem som vil arbeide sammen med ham. Den menneskelige natur blir ren og sann når den blir knyttet til Kristus. Han kan gjøre oss dyktige, og mennesket blir en kraft til det gode. Sannferdighet og rettskaffenhet er kjennemerker på Gud, og den som har disse kjennetegnene, eier en kraft som er uovervinnelig. — Review and Herald, 10. mars 1903. UD 28.3
Indre rettferdighet.— Rettferdighet i hjertet kommer til uttrykk ved et rettskaffent liv. Den som er rettferdig av hjertet, er ikke hard og usympatisk, men vokser dag for dag til mer å ligne Kristus. Han går frem fra kraft til kraft. Den som er blitt helliget i sannheten, vil øve selvkontroll og følge i Kristi fotspor inntil han har gått over fra nåden til herligheten. Den rettferdigheten som rettferdiggjør oss, blir oss tilregnet, mens den rettferdigheten som helliggjør oss, blir oss tildelt. Den første gir oss adgang til himmelen, den andre gjør oss skikket for himmelen. — Review and Herald, 4. juni 1895. UD 28.4