En krigshærs styrke bestemmes for en stor del av kampdyktigheten hos de menn som står i rekkene. En klok hærfører pålegger sine offiserer å opplære hver soldat til aktiv tjeneste. Han søker å utvikle den størst mulige dyktighet hos alle. Dersom han var avhengig bare av sine offiserer, ville han aldri kunne vente å gjennomføre et heldig felttog. Han regner med lojal og utrettelig tjeneste av hver eneste mann i hæren. Ansvaret hviler for en stor del på de menn som står i rekkene. ET 260.1
Slik er det også i fyrst Immanuels hær. Vår guddommelige hærfører, som aldri har tapt et slag, venter villig, trofast tjeneste av enhver som har stilt seg under hans banner. I den avsluttende strid som nå pågår mellom det godes makter og ondskapens hærskarer, venter han at alle, legmenn så vel som predikanter, skal ta del. Alle som har latt seg verve til stridsmenn for ham, skal utføre trofast tjeneste som øyeblikkets menn med en levende forståelse av det ansvar som hviler på hver enkelt av dem. ET 260.2
De som har det åndelige overoppsyn over menigheten, bør uttenkte veier og midler som gir hvert menighetsmedlem anledning til å utføre en eller annen gjerning i Guds verk. Tidligere er dette altfor ofte ikke blitt gjort. Planer er ikke blitt lagt til rette og helt gjennomført således at alles talenter kunne benyttes i aktiv tjeneste. Det er få som forstår hvor meget derved er tapt. ET 260.3
Lederne i Guds sak bør som kloke hærførere legge planer til framrykking over hele linjen. I sin planlegging bør de spesielt tenke på det arbeid som menighetens medlemmer kan utføre for sine venner og naboer. Guds verk her i verden kan aldri bli fullbyrdet før de menn og kvinner som utgjør med-lemstallet i våre menigheter, samler seg til verket og forener sine anstrengelser med den gjerning som predikanter og menighetens embetsmenn utfører. . . . ET 260.4