Et høytidelig ansvar påhviler Kristi tjenere med hensyn til grundighet i det arbeid de gjør. De bør lede unge disipler på en klok og forstandig måte, skritt for skritt, fremad og oppad, inntil hvert punkt av betydning er blitt framholdt for dem. Ingen ting bør holdes tilbake. Men ikke alle sannhetspunkter bør framholdes i de første møter. Besjelet av Guds Ånd i sitt eget hjerte bør den som underviser, gradvis og med varsomhet gi sine tilhørere mat i rette tid. ET 271.1
Predikanten bør ikke mene at hans gjerning er ferdig før de som har tatt imot sannhetens teori, virkelig erfarer inn-flytelsen av dens helliggjørende kraft og i sannhet er omvendt. Når Guds Ord som et skarpt, tveegget sverd trenger inn i hjertet og vekker samvittigheten, tror mange at dette er nok; men verket er bare begynt. Gode inntrykk er blitt gitt, men dersom ikke disse inntrykkene blir utdypet ved omhyggelig bestrebelse under bønn til Gud, vil Satan motvirke dem. Arbeideren bør ikke slå seg til ro med hva som er blitt utrettet. Sannhetens plogskjær må trenge dypere ned, og det vil det sikkert også dersom det blir gjort grundige anstrengelser for å veilede tankene og befeste overbevisningen hos dem som gransker sannheten. ET 271.2
Altfor ofte hender det at arbeidet avsluttes i ufullendt stand, og i mange slike tilfelle kommer det ikke noe ut av det. Når en gruppe mennesker har tatt imot sannheten, synes predikanten undertiden at han straks må reise til et nytt virkefelt, og somme tider hender det at man uten tilstrekkelig undersøkelse tillater ham å reise. Dette er forkjært; han bør fullføre den påbegynte virksomhet; for ved at arbeidet etterlates ufullendt, skjer det mer skade enn gagn. Ingen arbeidsmark er mindre lovende enn den som er blitt opparbeidet akkurat nok til å gi ugresset en frodigere vekst. Ved en slik arbeidsmetode er mangen sjel blitt gjort til en kasteball for Satan og for motstand fra medlemmer i andre kirkesamfunn som har forkastet sannheten, og mange drives dit hvor de aldri mer kan nåes. En predikant må heller la være å begynne arbeidet hvis han ikke kan føre det til en grundig avslutning. ET 271.3
For alle nyomvendte bør den sannhet betones at varig kunnskap bare kan oppnås ved alvorlig arbeid og iherdig studium. De som omvender seg til den sannhet vi forkynner, har som regel ikke vært flittige til å lese Bibelen; for i de alminnelige kirkesamfunn gir man seg lite av med virkelig studium i Guds Ord. Folk ser hen til prestene og venter at de skal granske Skriftene for dem og forklare hva disse lærer. ET 272.1
Mange tar imot sannheten uten å grave dypt ned for å få forståelse av dens grunnprinsipper, og når de møter motstand, glemmer de de argumenter og beviser som støtter den. De ble ledet til å tro sannheten, men er ikke blitt fullt undervist om hva som er sannhet, eller ledet fram punkt for punkt i Kristi erkjennelse. Deres gudsfrykt utarter altfor ofte til en formsak, og når de formaninger som først vekket dem opp, ikke lenger lyder, ender det med åndelig død. Med mindre de som tar imot sannheten, er grundig omvendt, med mindre det foregår en tydelig forandring i liv og karakter, og med mindre sjelen grunnfestes på den evige Klippen, vil de ikke bestå forsøkelsens prøve. Når predikanten reiser bort, og nyhetens interesse ikke lenger er til stede, taper sannheten sin kraft til å henrive dem, og de utøver ikke en mer hellig innflytelse enn de gjorde tidligere. ET 272.2
I Guds verk må det ikke forekomme noe fuskeri, ikke noe slurv. Når en predikant kommer til et virkefelt, bør han opparbeide dette felt grundig. Han må ikke være tilfreds med sin framgang før han ved alvorlig arbeid og med Guds velsig-nelse kan bringe Herren omvendte mennesker som har en sann forståelse av sitt ansvar, og som vil utføre sin beskikkede gjerning. Hvis de som han har under sin omsorg, har fått den rette undervisning, vil virksomheten ikke gå i oppløsning når han reiser bort til andre arbeidsfelter ; den vil være avsluttet på en så grundig måte at den står trygt. ET 272.3
Predikanten er ikke berettiget til å innskrenke sin virk-somhet til arbeidet på talerstolen og til å unnlate å hjelpe sine tilhørere ved personlig bestrebelse. Han bør søke å sette seg inn i de vanskeligheter som reiser seg i menneskenes sinn. Han bør tale og be med de interesserte og gi dem forstandig undervisning i den hensikt å kunne “framstille hvert menneske fullkomment i Kristus”. Kol. 1, 28. Hans bibelundervisning bør være så direkte og så mektig at den overbeviser samvittigheten. Folk kjenner så lite til Bibelen at det bør gis praktisk og nøyaktig undervisning angående syndens natur og hjelpe-midlet derimot. ET 272.4
En arbeider bør aldri la en eller annen del av virksomheten bli ugjort fordi om det ikke er behagelig å utføre den, og tenke at den neste predikanten som kommer, vil utføre den for ham. Hvor dette skjer og det etter den første predikanten kommer en annen, som framholder hva Gud krever av sitt folk, vil noen trekke seg tilbake og si: “Den predikanten som brakte oss sannheten, nevnte ikke noe om disse ting.” Og de føler seg støtt over det de hører. Noen nekter å godta tiendesystemet ; de vender seg bort og vil ikke lenger følge dem som tror og elsker sannheten. Når andre punkter blir nevnt for dem, svarer de: “Slik ble det ikke framstilt for oss,” og de får betenkeligheter ved å gå videre. Hvor meget bedre hadde det ikke vært om den første sannhetens budbærer med troskap og grundighet hadde undervist disse nyomvendte angående alle vesentlige punkter, selv om ikke så mange var blitt lagt til menigheten under hans virksomhet! Det ville behage Gud mer at seks ble grundig omvendt til sannheten, enn at seksti fører en bekjennelse uten virkelig å være omvendt. ET 273.1
En del av predikantens gjerning består i å opplære dem som tar imot sannheten under hans virksomhet, til å bringe tienden til forrådshuset som en erkjennelse av deres avhengighet av Gud. De nyomvendte bør bli fullt opplyst om sin plikt til å gi Herren det som hører ham til. Påbudet om å betale tiende er så tydelig at det ikke finnes en skygge av unnskyldning for å tilsidesette det. Den som unnlater å gi undervisning om dette punkt, forsømmer en særdeles viktig del av sin gjerning. ET 273.2
Predikanten bør også lære folket å innse viktigheten av å bære andre byrder i samband med Guds verk. Ingen er fritatt for velgjørenhet. Folket må opplæres til å støtte og nære interesse for enhver side av Guds sak. Det store misjonsfelt ligger foran oss, og dette emne må det agiteres og atter agiteres for, om og om igjen. Folket må ledes til å forstå at det ikke er ordets hørere, men dets gjørere som vil vinne det evige liv. Og de må tillike undervises om at de som blir delaktige i Kristi nåde, ikke bare skal yte av sine midler til sannhetens fremme, men at de skal gi seg selv uten forbehold til Gud. ET 273.3
Noen predikanter lar seg lett lede bort fra sin gjerning. De blir motløse, eller familiebånd drar dem bort, og de lar en voksende interesse dø hen fordi den ikke blir ivaretatt. Det tap saken derved lider, lar seg neppe beregne. Når det holdes virksomhet for å forkynne sannheten, må den predikant som leder den, føle det som et ansvar å gjøre sin del med troskap for å fremme arbeidet. Dersom hans gjerning synes å skulle bli uten resultat, bør han under alvorlig bønn søke å bringe på det rene om hans arbeid er som det skulle være. Han bør ydmyke sin sjel for Gud i selvransaking, i tro klynge seg til de guddommelige løfter og i ydmykhet fortsette sine anstrengelser inntil han er forvisset om at han trofast har fullført sin plikt og gjort alt som står i hans makt for å oppnå det ønskede resultat. ET 273.4
* * * * *
Gud tar ikke imot den mest glimrende tjeneste med mindre selvet legges på alteret som et levende offer til å fortæres. Roten må være hellig; i motsatt fall kan det ikke bli noen god, sunn frukt, som er det eneste Gud vil ta imot. . . . Jordisk ærgjerrighet, jordiske mål og de største menneskelige planer og forsett vil forgå som gresset; “men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid”. Dan. 12, 3. — Testimonies, VII, side 248, 249 ET 274.1