På våre leirmøter bør det ikke forlanges at én eller to arbeidere skal besørge all forkynnelsen og all undervisningen i bibelske emner. Det kan somme tider utrettes mer godt ved at den store forsamling deles i grupper. Derved kan den som underviser i bibelske sannheter, komme folket nærmere enn i en stor forsamling. ET 302.1
Det er langt mer preken på våre leirmøter enn det burde være. Dette legger en tung byrde på predikantene, og meget som noen burde ta seg av, blir av den grunn forsømt. Mange småting som åpner døren for alvorlige onder, forbigåes ube-merket. Det går ut over predikantens fysiske krefter, og han berøves den tid han behøver til betraktning og bønn for å kunne bevare sin egen sjel i Guds kjærlighet. Og når det holdes så mange foredrag, det ene etter det andre, får folket ingen tid til å tilegne seg det de hører. Tankene forvirres, og gudstjenesten forekommer dem kjedelig og trettende. ET 302.2
Det skulle være mindre preken og mer undervisning. Det er noen som ønsker mer bestemt lys enn det de kan oppnå ved å høre på prekener. Noen behøver mer tid enn andre til å forstå de punkter som blir framholdt. Dersom den sannhet som blir forkynt, kunne gjøres litt tydeligere, så ville de se den og ta imot den, og den ville feste seg som en nagle på et sikkert sted. ET 302.3
Det er blitt vist meg at våre leirmøter skal vinne forøkt interesse og framgang. Jeg har sett at etter som vi nærmer oss avslutningen, vil det bli mindre preken og mer bibelstudium i disse møter. Overalt på leirplassene vil det være små grupper med bibler i hånd, mens forskjellige personer leder et bibelstudium i samtaleform. ET 302.4
Det var denne metode Kristus lærte sine disipler å benytte. Når de store skarer samledes omkring Frelseren, ga han undervisning til disiplene og til folkemengden. Etter talen gikk disiplene omkring blant folket og gjentok for dem hva Kristus hadde sagt. Ofte hadde tilhørerne gjort en uriktig anvendelse av Kristi ord, og disiplene kunne da fortelle dem hva Skriftene sa, og hva Kristus hadde lært at de sa. — Testimonies, VI, side 87, 88. ET 302.5
* * * * *
Den store Læreren satte sine tilhørere i forbindelse med naturen, forat de måtte kunne høre den stemmen som taler i alt det skapte, og når deres hjerter var bløtgjort og sinnet mottagelig, hjalp han dem til å tolke den åndelige lærdom i de ting som deres øvne dvelte ved. Lignelsene, som han elsket å bruke for å undervise om sannheten, viser hvor åpent hans sinn var for påvirkninger fra naturen, og hvordan han fant glede i å hente åndelig lærdom fra dagliglivets omgivelser. Himmelens fugler, liljene på marken, såmannen og sæden, hyrden og fårene — med disse belyste Kristus udødelige sannheter. Han hentet også bilder fra livets begivenheter, fra erfaringsmessige opplevelser som tilhørerne hadde kjennskap til — surdeigen, den skjulte skatt, perlen, fiskegarnet, den tapte mynt, den tapte sønn, husene på klippen og på sanden. I hans lærdommer var det noe som kunne interessere ethvert sinn og tale til hvert hverte. — Education, side 102. ET 303.1