De som er beskjeftiget i forkynnergjerningen, bør her i livet få en passende lønn for sitt arbeid. De helliger all sinn tid, sin tanke og sin virksomhet til Herrens gjerning, og det er ikke i samsvar med Guds forordning at de skal ha en lønn som er utilstrekkelig til å tilfredsstille deres familiers behov. Den predikant som etter evne utfører sin del, bør få det som med rette tilkommer ham. ET 333.1
De menn som bestemmer hva hver arbeider skal få, skulle bestrebe seg alvorlig for å gjøre vedtak som svarer til Guds vilje. Noen som har sittet i lønningskomitéer, har savnet skjønn og dømmekraft. Undertiden har komitéen bestått av menn som ikke hadde noen sann forståelse av arbeidernes stilling, og som igjen og igjen har brakt virkelig nød inn i familier ved sine uriktige avgjørelser. Deres handlemåte har gitt fienden anledning til å friste arbeiderne og gjøre dem motløse, og har i visse tilfelle drevet dem bort fra virkefeltet. ET 333.2
Det bør vises samvittighetsfull omhu når arbeidernes regnskap gjøres opp. De som velges til å være med i lønningskomitéen, bør være klartskuende menn som har kjennskap til det som de arbeider med. De bør være “duelige menn . . . som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning”. 2 Mos. 18, 21. ET 333.3
Predikanten bør ha et lite overskudd til rådighet, for det stilles mange krav til hans økonomiske hjelpekilder. I sin virksomhet treffer han ofte mennesker som er så fattige at de har lite til mat og klær og ikke noe tilfredsstillende sted å sove. Han må støtte de hårdt trengende ved å stille deres sult og skjule deres nakenhet. Dessuten venter man også at han skal gå i spissen når det er tale om gode foretagender, om hjelp til å bygge kirkehus og til å fremme Guds sak i andre land. ET 333.4
Den av Gud utvalte misjonsarbeider kan ikke ha noen fast bopel, men må flytte sin familie fra sted til sted, ofte fra land til land. Hans arbeid gjør dette nødvendig. Men denne hyppige flytning påfører ham store utgifter. Dertil kommer at for å kunne øve en god innflytelse må hans hustru og barn så vel som han selv være et korrekt eksempel på ordentlig og passende klededrakt. Deres personlige ytre, deres bolig, deres omgivelser — alt dette må tale til fordel for den sannhet som de forfekter. Det må alltid være glede og friskhet over deres vesen forat de må kunne bringe solskinn til dem som trenger hjelp. Ofte må de vise gjestfrihet mot sine brødre, og mens dette er dem en glede, betyr det også forøkt utgift. ET 333.5
Det er en fryktelig urettferdighet av en lønningskomité å skuffe en verdig predikant som behøver hver eneste øre som man har gitt ham grunn til å vente. Herren sier: “Jeg, Herren, elsker rett og hater urettferdig rov.” Han ønsker at hans folk skal vise en gavmild ånd i alle sine handlinger med sine medmennesker. Det prinsipp som lå til grunn for hans befaling til det gamle Israel: “Du skal ikke binde munnen til på en okse som tresker” (Es. 61, 8; 1 Kor. 9, 9; se 5 Mos. 25, 4), er et prinsipp som aldri skulle tilsidesettes av noen som deltar i å bestemme lønn til dem som har helliget seg til å fremme Guds sak på jorden, og som bruker sin styrke til å løfte menneskenes tanker opp over betraktningen av jordiske ting til de himmelske. Gud elsker disse arbeidere, og han vil at menneskene skal respektere deres rettigheter. ET 334.1
Åtte-timers-planen er noe som ikke hører hjemme på en Guds tjeners program. Han må stå ferdig til tjeneste hvilken time som helst. Han må holde sitt liv og sin energi ved like, for dersom han er sløv og treg, kan han ikke øve en frelsende innflytelse. Hvis han har en ansvarsfull stilling, må han være forberedt på å skulle være med til styreog rådslagningsmøter og dér i timevis utføre hjerneog nerveslitende arbeid med å legge planer til sakens fremme. Den slags arbeid stiller sterke krav til ånd og legeme. ET 334.2
Den predikant som har en rett forståelse av hva tjeneste betyr, betrakter seg selv som en øyeblikkets mann for Gud. Når han liksom Esaias hører Herrens røst si: “Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss ?” så svarer han: “Her er jeg, send meg!” Es. 6, 8. Han kan ikke si: “Jeg er min egen; jeg vil bruke tiden som jeg selv har lyst til.” Ingen som har gitt Gud sitt liv for å virke som hans tjener, lever for seg selv. Hans gjerning er å følge Kristus, å være Mesterens villige redskap og medarbeider, daglig å ta imot hans Ånd og å virke som Frelseren virket, og hverken svikte eller bli motløs. Gud har utvalt ham som et trofast redskap til å fremme misjonsgjerningen i alle land, og han må nøye overveie den sti han følger. ET 334.3
De som aldri har båret byrden av en slik gjerning, og som mener at Herrens utvalte og trofaste tjenere har en makelig tid, bør erindre at Guds vektere er på post hele tiden. Deres arbeid måles ikke etter timeantall. Dersom egoistiske menn ved ord eller med et pennestrøk utilbørlig begrenser deres lønn når deres gasje bestemmes, begås det en stor urett. ET 335.1
De som bærer administrasjonens byrder i Guds verk, har råd til å være rimelige og reelle; de har råd til å handle etter riktige prinsipper. Når man i en økonomisk vanskelig tid mener at lønningene må settes ned, burde det sendes ut et sirkulære som skildrer stillingen slik den er, og rettes en forespørsel til konferensens arbeidere hvorvidt de under forholdene ville kunne klare seg med mindre til sitt opphold. Enhver ordning vedrørende dem som står i Guds tjeneste, bør betraktes som en hellig handling av et menneske overfor et medmenneske. Ingen har rett til å behandle arbeiderne som om de var livløse gjenstander som ikke selv har et ord de skulle ha sagt. ET 335.2