«Og han forfører dem som bor på jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret, og sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med sverdet og overlevde” (Åp 13,14). JK 169.1
Dyrets bilde vil bli opprettet før nådetiden utløper; for det skal være den store prøven for Guds folk, og ved dette vil deres evige liv bli avgjort. JK 169.2
I Åpenbaringen 13 blir dette tydelig fremstilt: «Deretter så jeg et annet dyr som kom opp av jorden, og han hadde to horn som et lam og talte som en drage. Og i det første dyrets nærvær utøver han all den makt det første dyret hadde, og han får jorden og de som bor på den, til å tilbe det første dyret, han som fikk det dødelige såret sitt legt» (Åp 13,11-12). Deretter avsløres den makten som gjør under. «Og han forfører dem som bor på jorden ved de tegn som han ble gitt å gjøre foran dyret, og sier til dem som bor på jorden at de skal lage et bilde for det dyret som ble såret med sverdet og overlevde. Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept. Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn» (Åp 13,14-17). JK 169.3
Dette er den prøven som Guds folk må gjennomgå før de kan bli beseglet. Alle som er lojale mot Gud og holder Hans bud, og nekter å akseptere en falsk sabbat, vil stille seg under Guds banner og motta den levende Guds segl. De som oppgir den himmelske sannheten og aksepterer søndag som sabbat, vil motta dyrets merke. JK 169.4
Mens Johannes fikk se menighetens siste store kamp mot jordens makter, fikk han også se den endelige seieren og redningen for de trofaste. Idet han fikk se bakom kampens røk og larm, fikk han se en skare på Sions berg sammen med Lammet, som istedenfor dyrets merke hadde: «… Hans Fars navn skrevet på sin panne” (Åp 14,1). JK 169.5