«Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden» (1 Joh 4,1). JK 171.1
Mange vil bli villedet til å tro at spiritisme bare er menneskelig svindel. Men når de blir stilt ansikt til ansikt med manifestasjoner som de ikke kan forklare som annet enn overnaturlig, vil de bli bedratt. De vil bli ledet til å akseptere dem som Guds mektige kraft. JK 171.2
Når spiritismens lære anerkjennes av menighetene, fjernes de hemmende båndene som er lagt på det kjødelige hjertet. Mennesker vil da benytte religion som en kappe til å dekke over de hesligste synder. Troen på spiritistiske manifestasjoner åpner døren for forførende ånder og djevelske lærdommer. På den måten vil onde englers innflytelse gjøre seg gjeldende i de forskjellige trossamfunnene. JK 171.3
De populære forkynnerne kan ikke lykkes med å motstå spiritismen. De har ikke noe de kan bruke for å beskytte sine grupper mot den ødeleggende innflytelsen. En stor del av spiritismens sørgelige følger vil komme til å hvile på denne tids forkynnere; for de har trådt sannheten under fot og foretrukket fabler fremfor Guds ord. JK 171.4
Satan har lenge forberedt seg til sine siste store anstrengelser i forførelsen av verden. Grunnlaget for hans bedrag ble lagt i Edens hage da han forsikret Eva: «… Dere skal slett ikke dø. For Gud vet at på den dagen dere eter av det, skal øynene deres bli åpnet. Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,4-5). Litt etter litt har han beredt veien for sin mesterlige forførelse i utviklingen av spiritismen. Han har ennå ikke nådd den fulle presentasjonen av sine forførelser. Den vil bli nådd i de aller siste dager. Profeten sier: «Og jeg så tre urene ånder som lignet frosker. … For de er demoners ånder som gjør tegn, de går ut til kongene på jorden og til hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag” (Åp 16,13-14). Bortsett fra de som ved Guds kraft bevares gjennom troen på Hans ord, vil hele verden bli forført. Menneskene blir hurtig lullet inn i en dødbringende trygghet, for bare å bli vekket opp av at Guds vrede rammer dem. JK 171.5