«Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke det som er urent, så skal Jeg ta imot dere» (2 Kor 6,17). JK 189.1
Som Guds folk som holder fast på Hans bud, må vi forlate byene. Slik som Enok, må vi arbeide i byene, men ikke bo i dem. JK 189.2
Så langt som mulig, må våre institusjoner være plassert på landet. Det er ikke Guds vilje at Hans folk skal bosette seg i byene, hvor det konstant er uro og forvirring. Barna deres burde være spart for dette; for hele samfunnssystemet er demoralisert av hastverk, jag og støy. Gud ønsker at Hans folk skal flytte ut på landet, hvor de kan bygge og bo, og dyrke sine egne frukter og grønsaker. Der kan barna deres komme i direkte kontakt med Guds skaperverk. Min beskjed til dere er at dere må ta familiene deres bort fra byene. JK 189.3
Sannheten må bli forkynt, enten mennesker vil høre eller ei. Byene er fylt av fristelser. Vi må planlegge arbeidet vårt slik at vi kan holde våre unge så langt fra disse urenhetene som mulig. JK 189.4
Byene skal bearbeides fra utposter. Guds sendebud sa: «Skal ikke byene bli advart? Jo, men ikke ved at Guds folk bor i dem. De skal besøke dem og advare dem mot det som kommer over jorden». JK 189.5
Når lovløsheten tar overhand i et land, vil det alltids høres en advarende og belærende røst, slik Lots røst ble hørt i Sodoma. Imidlertid kunne Lot ha beskyttet sin familie fra mye ondskap hvis han ikke hadde valgt å bo i denne ugudelige, vanhellige byen. Alt det Lot og hans familie gjorde i Sodoma kunne de ha gjort, selv om de hadde bodd et stykke unna byen. Enok vandret med Gud, liksom Lot bodde han ikke i en eneste by fordi byer er forurenset av vold og ugudelighet. JK 189.6
Enok tok ikke bopel blant de gudløse. Sammen med familien sin bodde han der hvor luften var så ren som mulig. Iblant reiste han inn til menneskenes boliger med det budskapet som Gud hadde gitt ham. Etter å ha forkynt dette, tok han alltid med seg noen som hadde mottatt budskapet tilbake til sitt avsidesliggende sted. JK 189.7