«For i Min nidkjærhet og i Min vredes ild har Jeg talt: Sannelig, på den samme dagen skal det komme et stort jordskjelv i Israels land» (Esek 38,19). JK 206.1
Jeg så noen med sterk tro og bønnfallende rop som tryglet Gud. Ansiktene deres var bleke og bar preg av en dyp sjeleangst, et vitnesbyrd om deres indre kamp. Fasthet og stort alvor stod uttrykt i ansiktene, og store svettedråper falt fra pannene deres. JK 206.2
Onde engler omringet dem og innhyllet dem i mørke for å skjule Jesus for dem. Øynene deres ble dratt mot mørket som omga dem for at de skulle kunne ledes til å fatte mistillit til Gud og knurre mot Ham. Deres eneste sikkerhet var å feste blikket oppover. Guds folk stod under himmelske englers ledelse. Når den giftige atmosfæren fra de onde englene omsluttet disse bedende sjelene, viftet de himmelske englene kontinuerlig med vingene over dem for å spre mørket. JK 206.3
Mens disse bedende sjelene fortsatte sine oppriktige rop, kom det innimellom en lysstråle fra Jesus for å oppmuntre dem og opplyse deres ansikter. Jeg så at noen ikke tok del i denne alvorlige bønnens sjelekamp. De synes å være likegyldige og ubekymret. Guds engler gikk for å komme de alvorlig bedende til hjelp; men de forlot de som ikke gjorde noen anstrengelser for å hjelpe seg selv, og jeg tapte dem av syne. JK 206.4
Jeg spurte om betydningen av den rystelsen jeg hadde sett. Det ble vist meg at den ville fremkalles av det tydelige vitnesbyrdet som var en følge av det sanndru vitnes råd til menigheten i Laodikea. JK 206.5
Min oppmerksomhet ble så rettet mot den gruppen jeg hadde sett, som ble kraftig rystet. Antallet beskyttende engler rundt dem var fordoblet, og de var iført en rustning fra topp til tå. JK 206.6
Jeg hørte at de som var iført rustningen talte sannheten med stor kraft. Den hadde sin virkning. Jeg spurte hva som hadde gjort den store forandringen. En engel svarte: «Det er senregnet, fornyelsen fra Herrens åsyn, den tredje engelens høye rop». JK 206.7