«Fryd dere, Sions barn, og gled dere i Herren deres Gud. For Han gir dere læreren til rettferdighet, og så skal Han sende regnet ned til dere, tidligregnet og senregnet i begynnelsen” (Joel 2,23). JK 224.1
Guds kraft vil på en vidunderlig måte komme til syne i menighetene. Men den vil ikke komme over dem som ikke har ydmyket seg foran Herren, og åpnet hjertedøren ved å bekjenne og angre. I tilkjennegivelsen av den makten som opplyser jorden med Guds herlighet, vil de i sin blindhet bare se noe som de tror er farlig, noe som vil vekke frykten deres, og de vil stålsette seg til å motstå det. Fordi Herren ikke arbeider i forhold til deres forventninger og ideal, vil de motarbeide forkynnelsen. De sier: «Skulle vi ikke kjenne Guds ånd når vi har vært i arbeidet i så mange år?” Det skjer fordi de ikke reagerte på advarslene, de inderlige påminnelsene i Guds budskaper, men standhaftig sier: «… Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe …” (Åp 3,17). JK 224.2
Talent og lang erfaring vil ikke gjøre noen til lysets formidlere med mindre de stiller seg under de klare strålene fra Rettferdighetens Sol, og er kalt, utvalgt og forberedt til å bli fylt av Den hellige ånd. Når de som har å gjøre med de hellige ting vil ydmyke seg selv under Guds mektige hånd, vil Herren løfte dem opp. Han vil gjøre dem til menn med dømmekraft; menn som er rike på Guds nåde. Deres sterke, egoistiske karaktertrekk og deres gjenstridighet vil bli åpenbart i det lyset som skinner fra verdens Lys. «… Omvend deg og gjør de første gjerningene, ellers skal Jeg brått komme over deg og flytte lysestaken din fra sitt sted, hvis du ikke omvender deg” (Åp 2,5). Hvis dere søker Herren av hele deres hjerte, vil han la seg finne av dere. JK 224.3
Det må ikke være noen forsømmelse av den nåden som beskrives som tidligregnet. Bare de som lever opp til det lyset de har, vil motta større lys. Uten at vi daglig øker den kristne moralen ved eksempel, vil vi ikke kjenne igjen Den hellige ånd når den åpenbarer seg i senregnet. Den kan falle på mennesker rundt oss, men vi vil ikke merke det eller få del i det. JK 224.4