«Vi roser oss ikke av noe som ligger utenfor våre grenser, det vil si at vi ikke roser oss av andre menneskers arbeid. Men vi har det håp at etter hvert som troen deres vokser, skal virkefeltet vårt bli vidt utvidet ved dere» (2 Kor 10,15). JK 227.1
Du bør holde deg borte fra Satans fortryllende grunn og ikke tillate sinnet ditt å bli ledet bort fra troskap mot Gud. Gjennom Kristus kan du og bør du bli lykkelig, og du må lære å beherske deg selv. Selv tankene dine må bli bragt under lydighet mot Guds vilje, og dine følelser under fornuftens og religionens kontroll. Du fikk ikke fantasien for at du skulle tillate den til fritt å løpe løpsk uten noen anstrengelser for selvbeherskelse eller disiplin. Dersom tankene er dårlige, vil følelsene være dårlige, og tankene og følelsene utgjør til sammen den moralske karakteren. Hvis du gir etter for innskytelser og du tillater tankene dine å løpe i retning av mistenksomhet, tvil og gremmelse, vil du stå blant de ulykkeligste av de dødelige. JK 227.2
Kjære søster F, du har en sykelig fantasi; og du vanærer Gud ved å la dine følelser få makt over din forstand og dømmekraft. Du har en fast vilje som forårsaker at sinnet virker på kroppen, slik at blodomløpet bringes ut av balanse og visse organer blir overfylt. Du ofrer sunnheten for følelsene dine. JK 227.3
Du gjør en feil, som, hvis den ikke korrigeres, ikke bare vil ende med å ødelegge din egen lykke. Du gjør ikke skade bare på deg selv, men også på dine øvrige familiemedlemmer. Du har latt din sterke fantasi beherske forstanden. Hvis du ikke hadde evnen til å beherske dine følelser ville det ikke være synd, men det går ikke an å gi etter for fienden på denne måten. Viljen din har behov for å bli helliggjort og formet og ikke settes i opposisjon mot det som hører Gud til. JK 227.4
Mennesket er satt inn i en verden med sorg, bekymring og rådløshet. Det er satt her for å bli prøvd, slik som Adam og Eva, for å utvikle en rett karakter og skape harmoni hvor det før var splid og forvirring. Det er mye for oss å ta tak i som er nødvendig. Og det er mye vi har å glede oss over. Hans barmhjertighet setter oss i en vedvarende forpliktelse; men selv om vi føler oss uverdige til Hans anerkjennelser, må vi verdsette selv den minste av dem. JK 227.5