«For slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved Den Enes lydighet» (Rom 5,19). JK 229.1
Etter syndefallet kunne ikke mennesket i egen kraft overvinne Satan. Derfor kom Kristus ned fra himmelens trone for å forene den menneskelige styrken med den guddommelige. Kristus visste at Adam med sine store fortrinn i Edens hage kunne ha motstått Satans fristelser i egen kraft. Han visste også at det ikke var mulig for mennesket utenfor Eden, etter fallet og skilt fra Guds lys og kjærlighet, å motstå Satans fristelser i egen kraft. I den hensikt å gi mennesket et håp og redde det fra en fullstendig ødeleggelse, ydmyket Han seg ved å påta seg menneskets natur. Derfor kunne Han med sin guddommelige kraft, forent med den menneskelige, nå mennesket hvor det var. Han oppnår dermed den styrken til Adams falne sønner og døtre, som er umulig for dem selv å oppnå, slik at de i Hans navn kan overvinne Satan. JK 229.2
Adam og Eva var plassert i Eden under de gunstigste forhold. De var ikke under syndens fordømmelse. Opphavet til deres eksistens var Læreren deres. Men de falt for den listige fiendens makt og fristelser. I fire tusen år hadde Satan motarbeidet Guds styre, og han har vunnet styrke og erfaring fra sin besluttsomme fremgangsmåte. Falne mennesker har ikke de fordelene som Adam hadde i Eden. De har vært separert fra Gud i fire tusen år. Visdommen til å forstå, og kraften til å motstå Satans fristelser hadde blitt mindre og mindre, inntil Satan tilsynelatende regjerer uinnskrenket på jorden. Appetitt og lidenskap, kjærlighet til verden og skamløse synder, er de store grenene på ondskapens tre hvorfra enhver form for fordervelse kommer. JK 229.3
Våre liv kan se ut som en floke; men når vi overgir oss til den store Mesteren, vil Han få det livsmønsteret og den karakteren ut av det som blir Ham til ære. Og denne karakteren som gjenspeiler Kristi herlighetskarakter, vil bli mottatt i Guds paradis. JK 229.4
Alle som i tro lyder Guds bud, vil nå den tilstanden av syndfrihet som Adam levde i før sitt fall. JK 229.5