«… Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt» (Jes 58,14). JK 250.1
På sabbaten hadde vi en vidunderlig tid. Vi kunne ikke la være å opphøye Gud for Hans store godhet mot oss. Jeg ble bragt inn i et syn. JK 250.2
Jeg så og erkjente at vi bare forstod litt av sabbatens betydning i forhold til hva vi allerede burde ha forstått om dens betydning og herlighet. Jeg så at vi ennå ikke forstod hva det betydde å dra over landets høyder og nyte vår fars Jakobs eie. Men når fornyelsen og senregnet kommer fra Herrens åsyn og Hans krafts herlighet, da skal vi erfare hva det vil si å nyte Jakobs eie og ferdes over landets høyder. Da skal vi tydeligere se sabbatens betydning og herlighet. Men vi skal ikke se den i hele dens herlighet og fulle betydning før Guds røst forkynner Hans fredspakt med oss og perleporten til det nye Jerusalem blir åpnet. Da vil Jesu glade og elskelige stemme ønske oss velkommen. Den lyder varmere og dypere enn noen musikk som har blitt hørt av det menneskelige øre. Jeg så at vi var fullt berettiget til byen, for vi hadde holdt Guds bud, og himmelen, den vidunderlige himmelen, er vårt hjem. JK 250.3
Jeg så at de ti bud var skrevet på steintavlene med Guds finger. På den ene tavlen var fire, og på den andre seks bud. De fire på den første tavlen skinte klarere enn de øvrige seks; men det fjerde, sabbatsbudet, strålte over dem alle; for sabbaten skulle holdes til ære for Guds hellige navn. Den hellige sabbaten hadde et herlig innhold — den var omgitt av en herlighets glans. Jeg så at sabbatsbudet ikke ble naglet til korset. Hvis det hadde blitt det, ville de andre ni budene også blitt det. Vi ville da ha hatt frihet til å bryte alle på samme måte som det fjerde. JK 250.4
Jeg så at den hellige sabbaten er, og vil forbli, det som skiller det sanne Guds Israel fra de vantro. Sabbaten er det store temaet som vil forene Guds kjære, ventende hellige. JK 250.5